NSFTs historie

Av Johannes Setekleiv

med bidrag fra Reidar Bredo Sund, Ivar Øye, Sten Jacobsen
Publisert på NSFTs websider 2006. Denne versjonen er under (teknisk) revisjon av Stein Bergan, sekretær NSFT 2022.

Det første Norsk Farmakologisk Selskap ble stiftet i mai 1936. Etter flere re-organiseringer byttet selskapet i 1981 navn til nåværende Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi (NSFT).

Det første Norsk Farmakologisk Selskap ble stiftet i mai 1936. Professor Klaus Hansen var formann. I tiden frem til februar 1940 ble det holdt i alt 7 møter. Det har imidlertid ikke vært mulig å skaffe tilveie opplysninger om denne møteaktiviteten. Under krigen var det ingen møtevirksomhet. Like etter fredsslutningen, 3. juli 1945, ble det holdt generalforsamling i selskapet under ledelse av professor Jermstad. Etter at professor Samdahl hadde holdt en minnetale over de av selskapets medlemmer som hadde falt i frihetskampen, overlege Håkon Sæthre og provisor Gunnar Dahl, besluttet man enstemmig å ekskludere professor Klaus Hansen og dr. med. Hans Engh. Deretter ble det vedtatt å oppløse selskapet. Det ble videre nedsatt et arbeidsutvalg som skulle arbeide for å få startet et nytt farmakologisk selskap “på bredere basis”.

Norsk Farmakologisk Selskap av 1945

25. oktober 1945 ble det holdt et konstituerende møte i auditorium 15, Universitetet, Karl Johans gate. Innbyderne til å stifte nytt farmakologisk selskap var Jens Bjørneboe, Ottar Dybing, Axel Jermstad, Mikael Kobro, Per Laland, Einar Langfeldt, Birger Ofstad, Erling Rustung, Bjarne Samdahl og Lauritz Schmidt. Professor Jermstad ble valgt til formann. De Øvrige styremedlemmene ble Dybing, Rustung, Bjørneboe og Ofstad.

Det kan være av interesse å se på hva man den gang hadde for tanker om selskapets oppgaver – like etter krigen som man var. Med sterke ønsker og betydelig optimisme startet oppbygningen av de faglige miljøene. Selskapets oppgaver skulle være å

  1. fremme utviklingen og interessen for farmakologi, toksikologi og dermed sammenhengende og beslektede fagområder i Norge,
  2. bistå myndighetene i saker som henhører under de nevnte fagområder,
  3. drive opplysningsvirksomhet på områder som ligger innenfor de nevnte fagområder, blant annet ved å fremskaffe rapporter for publikasjoner i fagpressen,
  4. fremme nordisk samarbeid på de nevnte fagområder og organisere kongresser for farmakologi og toksikologi i Norge.

Selskapets formålsparagraf ble senere diskutert på flere styremøter, og på generalforsamlingen 7. februar 1951 ble følgende ordlyd vedtatt:

§ 1: Norsk Farmakologisk Selskap har som oppgave å fremme utviklingen av og interessen for farmakologi og toksikologi i Norge.

I 1945 ønsket man “en bredere basis” for medlemsmassen. Ikke bare yrkesfarmakologer, men alle med interesse for farmakologi og med “tilfredsstillende vitenskapelig utdannelse” kunne bli medlemmer. I § 2 heter det at “medlemskap kan i alminnelighet søkes av alle leger, veterinærer, tannleger, farmasøytiske kandidater og høyskoleutdannede kjemikere. I spesielle tilfelle kan styret oppta også andre som medlemmer”. I lovene fra 1951 er det tilføyet etter yrkeslisten “med tilknytning til farmakologisk forskning eller undervisning”.

Av regnskapene fremgår det at i 1945-46 hadde selskapet 75 medlemmer. Bare noen få av disse kunne kalles “yrkesfarmakologer” undervisere i farmakologi inkludert. Resten var hovedsakelig apotekere eller farmasøyter i andre stillinger og leger i kliniske eller administrative stillinger. Etter hvert meldte nok de fleste med perifer tilknytning til farmakologien seg ut av selskapet. Igjen satt en gruppe som hadde tilknytning til de farmakologiske institutter ved Universitetet og ved Veterinærhøgskolen. Per Laland og Olav Bjørnson ved Nyco var imidlertid, spesielt i den første tiden, viktige støttespillere.

24. januar 1956 ble det holdt et styremøte på Farmakologisk institutt. Tilstede var formannen (Næss), sekretæren (Simes) og de to styremedlemmene (Molland, Dybing). Det ble besluttet å innkalle til generalforsamling og å foreslå oppløsning av selskapet. Dette var det siste som ble ført inn i styreprotokollen. Det ble holdt generalforsamling i mars 1956. Fra et møte i den norske seksjon av Nordisk Farmakologisk Selskap 4. februar 1960 er det anført:

“O. Dybing redegjorde for beslutningen i henhold til generalforsamlingen i Norsk Farmakologisk Selskap den 8. februar 1956, hvoretter selskapets funksjoner overtas av den norske seksjon av Nordisk Selskap for Farmakologi. Møtedeltagerne var enig i at man beholdt navnet Norsk Farmakologisk Selskap, med underbetegnelsen Norsk seksjon av Nordisk Selskap for Farmakologi. Selskapet ledes av de to norske styremedlemmer i det nordiske selskap (for tiden O. Dybing og J. Molland), idet disse om nødvendig supplerer seg”

(På møtet deltok F. Dybing, O. Dybing, E. Gjone, K. Briseid Jensen, J. Molland, B. Ofstad, J. Stovner og H. Friestad).

Fra 1956 var det altså ingen egen norsk farmakologisk foreningsaktivitet, men man deltok i, og arrangerte, nordiske farmakologimøter (se senere). Møtevirksomheten i disse årene var preget av den (beskjedne) forskningsaktivitet som foregikk, av gjesteforelesere (oftest fellesmøter med andre foreninger) og av de nordiske møtene. Se listen over møtene fra 1945 til 1956.

Nordisk Selskap for Farmakologi
av Johannes Setekleiv

Det nordiske samarbeidet mellom farmakologer kom til å spille en stor rolle og grep etter hvert sterkt inn i aktivitetene i Norsk Farmakologisk Selskap. Det faller derfor naturlig å omtale dette nærmere i denne sammenheng.

Professor Knud O. Møller, København, skrev 6. juli 1945 et brev til dosent Ottar Dybing. Det fremgår av brevet at Møller hadde mottatt et brev fra Dybing et par dager tidligere, der Dybing informerte om planene for dannelsen av Norsk Farmakologisk Selskap. Dette brevet hadde forøvrig tatt over 5 uker fra Oslo til København. Kommunikasjonene var dårlige like etter krigen. I brevet til Dybing forteller Møller at de i København siste sommer hadde startet en forening de hadde kalt Nordisk Selskap for Farmakologi – selv om det bare var danske medlemmer. Han foreslo at det norske og danske selskap ble sammensluttet til Nordisk Selskap for Farmakologi. Samtidig skulle de informere kollegene i Sverige og Finland med forespørsel om de ville tiltre selskapet. “Har vi først et norsk-danskt selskab, skal de andre nok følge efter”, skriver Møller. Han vedlegger utkast til vedtekter for selskapet og fremhever at man fra begynnelsen må ha ensartede vedtekter. Han skriver videre:

“Min tanke med selskabet er, at det dels skal staa som udgiver af Acta pharmacologica, og dels befordre samarbejdet mellem Nordens farmakologer. Dette sidste har jeg tænkt mig skulde ske ved et eller to aarlige møder rundt om i Norden. Da selskabet som medlemmer alene, bør være personer, der ex professio beskæftiger sig med farmakologi (herunder selvfølgelig ogsaa feks. kemikere og farmacevter, der arbejder biologisk-farmakologisk og de paa medicinalfabrikker arbejdende farmakologer), vil medlemsantallet altid være lille; dvs. ved saadanne møder kan man rigtig lære hinanden at kende. Møderne skulde bestemt ikke være i den sædvanlige “kongresstil”. Jeg havde tænkt mig, at man f.eks. i Oslo mødtes og der tog rundt til saadanne laboratorier og medicinalfabrikker, hvor nye og interessante arbejdsmetoder var i gang, nye laboratorie-apparater var anskaffet osv. Altsaa: i hver enkelt by skulde man vise sine fagkolleger, hvad man havde af nyt og interessant. Egentlige ‘”foredrag” bør banlyses; tvangfrie diskussioner i relationer til de demonstrerede metoder vilde være af stor værdi. Saadanne møder, hvor man saa, hvad der var af nyt og interessant i Oslo, København, Stockholm osv., hvor man lærte hinanden godt at kende og hvor man kunde udveksle erfaringer, vilde være yderst værdifulde. – Betingelsen for det fulde udbytte er, at medlemsantallet er lille, og at personer, der kun mere perifert eller forbigaaende beskæftiger sig med farmakologi er udelukkede”.

” – M.h.t. Acta pharmacologica kan De godt agitere for abonnement; herunder ogsaa Universitetsbiblioteket. Tidsskriftet kan bestilles hernede; betalingen for det ordner sig nok. Det vigtigste er, at tidskriftet faar saa stor udbredelse som muligt. 2’ hefte kommer i løbet af 1-2 uger”.

Det er tydelig at Møller ikke ville ha et selskap med det “bredere grunnlag” som man hadde lagt opp til i Oslo.

I oktober 1945 sender Møller en liste med navn på 12 personer som er interessert i et interskandinavisk samarbeid. 14. og 15. juni 1946 ble det holdt et møte i Oslo etter innbydelse fra Norsk Farmakologisk Selskap. Foruten Oslo-representantene (Jermstad, Ofstad, Rustung, O. Dybing og byråsjef Schmidt, Helsedirektoratet) deltok professor Gunnar Ahlgren, Lund, docent Leonard Goldberg, Stockholm, professor Knud O. Møller, laboratorieforstander Lindholm og dr. Erik Jacobsen, de siste tre fra København. Professorene Airila og Vartiainen fra Finland var begge forhindret på grunn av sykdom. På møtet ble Nordisk Forening for Farmakologi stiftet. Til styret ble som norske representanter valgt O. Dybing og M. Kobro (som underviste medisinerne i farmakologi på den tiden). Fra referatet fremgår det at man var svært opptatt av relasjonen til Nordisk Forening for Fysiologi. Dette fordi de fleste deltagerne var medlemmer av fysiologiforeningen. Det ble imidlertid påpekt at farmakologene hadde praktiske oppgaver som var forskjellig fra de fysiologene hadde og at man nå hadde et eget tidsskrift, Acta Phannacologica. Ahlgren, Møller og Jacobsen hadde senere et møte med de norske styremedlemmene i Nordisk Forening for Fysiologi, professorene Langfeldt og Leegård, hvor de

“klargjorde de Synspunkter, der havde været for Dannelsen af “Nordisk Selskab for Farmakologi” samtidigt med at de pointerede, at det farmakologiske Selskab ikke paa nogen Maade ønskede at bryde Forbindelsen med Fysiologforeningen, men snarere ønskede et intimt Samarbeide paa den ene eller den anden Maade. Der var derfor ikke Tale om nogen “Udvandring”. Man blev enig om, at en saadan Redegørelse skriftligt skulde tilstilles Bestyrelsen for “Nordisk Forening for Fysiologi” til dennes Orientering”.

Senere skulle dette komme til å bli tatt opp mange ganger, særlig fordi farmakologene ofte følte at fysiologene tok for lite hensyn til dem i planleggingen av de nordiske møtene. Ottar Dybing skrev for eksempel følgende til Knud O. Møller 25. februar 1959:

“Jeg for min del er ikke i tvil om at de mest vellykkede farmakologimøtene i Norden har vært de som har vært arrangert alene for farmakologer. Jeg er stemt for at vi holder oss til vår beslutning om bare å holde fellesmøter de år det arrangeres nordiske fysiologmøter. Etter min erfaring fra de internasjonale fysiologikongresser tror jeg også at det vil gavne både farmakologien og farmakologene ved å holde separate farmakologmøter”.

Med hensyn til Acta Pharmacologica et Toxicologica sa Møller at den opprinnelige tanke var at tidsskriftet skulle eies av Nordisk Selskap for Farmakologi. Ved starttidspunktet var det imidlertid vanskelig å få dannet en slik forening, og det ble da vedtatt – for å komme i gang at det farmakologiske selskap i København skulle opptre som eier og utgiver. Det var skaffet tilveie pengemidler og garantier for dekning av evt. underskudd. Men fra dansk side var man parat til å overgi eiendomsretten til Nordisk Selskap for Farmakologi. Man gikk ut fra at sete for hovedredaksjonen skulle forbli i København “- saa længe de danske Redaktører, der har stiftet Tidsskriftet, fungerer”.

K.O. Møller skrev senere (16.04.59):

“Acta Pharm et Tox utgives og ejes af en selvejende institusjon kaldet “Nordisk komité for utgivelse af Acta Pharmacologica et Toxicologica”. I styret for denne har Nordisk Selskap for Farmakologi kun en representant og komiteen supplerer etter lovene sig selv”.

Det kan ellers være av interesse å nevne at i 1953 ble det opplyst at man hadde gitt 5-7 gratiseksemplarer til Argentina og 25 til Tyskland. For 1958-59 bevilget Stortinget kr. 1000,- til Acta Pharm et Tox, og i 1955 ga NAVF et tilskudd på kr. 2 000,-.

Et annet punkt som ble diskutert, var forutsetningen for medlemskap i selskapet. Man ble enig om følgende formulering av § 2:

“Som medlemmer kan optages saadanne, der mere permanent sysler direkte med farmakologi, enten eksperimentelt eller som beskæftiger sig med farmakologisk undervisning”.

“Som Komentar hertil blev det under Diskussion fremholdt, at Klinikere, der leftighedsvis har beskæftiget sig med Gennemprøvning af et eller andet Lægemiddel, ikke regnes med. Heller ikke Narkoselæger, hvis ikke de arbejder eksperimentelt. En lignende Afgrænsning til den anden Side kan opnaas ved, at Kernikere eller Farmaceuter, der udelukkende beskæftiger sig

med den kemiske Analyse af tilberedte eller utilberedte Lægemidler, heller ikke kan medregnes. Hvis de derimot som Metode ogsaa anvender biologiske Undersøgelser, falder de selvfølgelig indenfor Adkomsten til Medlemsskab”.

Man var altså innstilt på at selskapet skulle være en forening for yrkesfarmakologer.

Kontingenten ble satt til 5 danske, 5 svenske, 5 norske og 5 islandske kroner “dvs saadan at der ikke skulle ske nogen kursomregning. Med hensyn til kontingentet i Finnmark (sic!) vedtoges det, at lade de finske Bestyrelsesmedlemmer fastsætte et tilsvarende kontingent”.

På møtet i Oslo diskuterte man også en henvendelse fra dr. Ing, Oxford, om et tidsskrift for farmakologiske oversiktsartilder i samarbeid mellom engelske, hollandske, belgiske, skandinaviske og evt. sveitsiske farmakologer. Det ble senere til Pharmacological Review. Dr. Rustung fremla sine planer for en nordisk litteraturring for farmakologi. Det ble reist motforestillinger mot forslaget, dels på grunn av kostnadene og dels fordi man fryktet konkurranse med Acta Pharm et Tox. Saken er ikke omtalt i referater fra senere møter.

Det ble senere holdt årlige møter, dels i forbindelse med nordiske kongresser i fysiologi, kjemi eller endokrinologi. I 1952 ble første foredrag holdt av en nordmann. Det var på farmakologimøtet i Uppsala, der Knut Næss holdt foredrag om “Men perifere nerves farmakologi”. 11953 var det igjen møte i Oslo. Norsk Farmakologisk Selskap arrangerte da et symposium om “Blodets farmakologi”. 11960 ble det holdt årsmøte i Nordisk Selskap for Farmakologi i forbindelse med den nordiske fysiologikongressen i Oslo. På forhånd var det en del diskusjon fordi møtet på grunn av manglende koordinering nærmest kolliderte med et fellesmøte i København for engelske og skandinaviske farmakologer. Man fant en løsning ved å kalle møtet i København for ekstraordinært. Ellers var ikke aktiviteten alltid så stor i det nordiske farmakologiselskapet. I referatet fra et årsmøte i København heter det da også “Selskapets virksomhet i det forløbne år var uden større begivenheter”.

I tillegg til Acta Pharm et Tox ble man etter hvert sterkt opptatt av organisering av farmakologien på det internasjonale plan. Knud O. Møller hevdet at det første internasjonale farmakologimøte var i København i 1950. 1 1954 dannet man på et møte i Montreal International Council for Pharmacologists som skulle være representert i International Union of Physiological Sciences (IUPS). Senere fikk vi SEPHAR (Section of Pharmacology) i 1959 og i 1965 (1966?) IUPHAR (International Union of Pharmacology). Medlemskontingenten, ($100), voldte en del bekymring for blant annet det norske selskapet.

Det ble ellers arbeidet med utveksling av stipendiater i farmakologi, og i den forbindelse ble det opprettet et stipend av Riker. Dette ble blant annet tildelt en nordmann for studier i USA (Hans Erik Rugstad).

Norsk Farmakologisk Selskap 1967-1981
av Johannes Setekleiv, Reidar Bredo Sund, Ivar Øye og Sten Jacobsen

Perioden 1967-1972
av Johannes Setekleiv

Møtevirksomheten i Norsk Farmakologisk Selskap av 1945 ble, som nevnt, nedlagt i 1956, og man fortsatte som en seksjon under Nordisk Forening for Farmakologi.

I midten av 1960-årene ble farmakologien ved Det medisinske fakultet i Oslo omorganisert. Farmakologisk institutt flyttet i 1966 inn i nye lokaler på Blindern, og et nytt mannskap overtok. De nye var ikke utdannet ved Farmakologisk institutt, men hadde hatt sin stipendiattid i andre basalmedisinske miljøer: nevrofysiologi, fysiologi eller biokjemi. Kjennskapen til det farmakologiske miljø og farmakologisk organisasjonsvirksornhet var derfor minimal. Men innsatsvilje og pågangsmot var til stede. Man følte etter hvert et sterkt behov for en farmakologisk forening. Etter at dette var drøftet en tid mellom de (tre) vitenskapelige medarbeiderne på instituttet, ble man enig om å stifte det man i første omgang kalte Farmakologisk Forum. I mai 1967 ble følgende skriv sendt til personer man antok kunne være interessert i å bli medlemmer av en slik forening:

Møte på Farmakologisk institutt, onsdag den 31.05.67, kl. 19. 15 i Auditoriet,

Odontologibygningen, Universitetet, Blindern.

  1. Dr. Ralph Tanz, led er av Cardiovascular Section, Geigy Research Laboratories, New York, vil snakke om sammenhengen mellom digitalis-virkning og adrenalin.
  2. På møtet vil det bli fremmet forslag om opprettelse av en forening som kan påta seg å arrangere videre møtevirksomhet med foredrag eller diskusjoner om farmakologiske emner. Forslag om lover for foreningen følger vedlagt.
  3. Etter møtet: Øl og smørbrød i Biblioteket, Farmakologisk institutt (OBS: ikke gratis). De som ønsker å delta i bespisningen bes melde seg til fru Sjøberg, Farmakologisk institutt, Universitetet, Blindern, tlf. 46 68 00 linje 9062.

P.K.M. Lunde J. Setekleiv I. Øye

Det var også laget utkast til lover for Farmakologisk Forum. Her skal bare de første to paragrafene refereres. De omtaler målsetningen og hvem man hadde i tankene som medlemmer.

§ 1

Foreningens formål er å drive regelmessig møtevirksomhet med foredrag og diskusjoner om emner med relasjon til eksperimentell og klinisk farmakologi (farmakodynamikk, toksikodynarnikk og farmakoterapi).

§ 2

Rett til å være medlem har alle som er interessert i farmakologi.

På møtet 31. mai 1967 besluttet man å stifte en slik forening. Professor Ottar Dybing opplyste da at det eksisterte en sovende farmakologisk forening. Han mente denne burde vekkes tillive igjen som vår påtenkte forening. Resultatet ble et nytt Norsk Farmakologisk Selskap. Generalforsamling ble holdt 11. september 1967 der det ble valgt et interimstyre. Johannes Setekleiv ble valgt til formann, Ivar Øye til sekretær, Per Knut M. Lunde til kasserer og Ottar Dybing og Reidar Bredo Sund til styremedlemmer. Den 8. februar 1968 ble det holdt ny generalforsamling der styret ble gjenvalgt og der selskapets lover ble vedtatt.

Finansieringen av selskapet ble diskutert. Det var et sterkt ønske om å kunne finansiere foredragsholdere, spesielt fra våre nordiske naboland. Dessuten var man interessert i å bli medlem av International Union of Pharmacology (IUPHAR). Medlemskontingenten der var US$ 100 (ca. kr. 700,- den gang). Kontingenten til NFS ble satt til kr. 10,-. Den ville gi utilstrekkelige midler. Man prøvde derfor å verve støttemedlemmer fra den farmasøytiske industri. Den 10. oktober 1967 ble det sendt brev til NOMI ved direktør Tancred Edwin og til NO-RE-FARM ved prokurist Johan Kobro. Etter en innledning der man fortalte om arbeidet med å reorganisere Norsk Farmakologisk Selskap og om det valgte interimstyret heter det:

“For å kunne arrangere møter og delta i det nordiske (Nordisk selskap for farmakologi) og det internasjonale samarbeid (IUPHAR) må selskapet påta seg en del økonomiske forpliktelser.

Som ledd i arbeidet med å styrke foreningens økonomi, tillater vi oss hermed å rette en henvendelse til de interesserte farmasøytiske firmaer om de er villige til å tegne støttemedlemsskap i foreningen mot en kontingent a kr. 100,- pr. år. Styret finner det riktig å rette denne henvendelse til firmaenes to hovedorganisasjoner (NOMI og NO-RE-FARM), og vi ber om at disse organisasjoner tar kontakt med sine medlemmer om saken. Vi gjør oppmerksom på at en tilsvarende ordning praktiseres i Danmark, hvor firmaene er assosierte medlemmer, noe som betinger møterett, men ikke stemmerett. Vi foreslår en tilsvarende ordning for Norsk Farmakologisk Selskaps vedkommende. For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at de av firmaenes representanter som tilfredsstiller kriteriene for medlemsskap (lovenes §- 2 – nå under revisjon) selvfølgelig vil kunne være medlemmer på individuell basis”.

Norsk Medisinalindustris Felleskontor reiste i brev av 7. november 1967 spørsmål vedrørende § 2 om evt. medlemskap for bedriftenes ansatte.

“Man tør derfor be om en nærmere forklaring av denne bestemmelse, bl.a. om i hvilken grad man kan regne med at de av bedriftens personale som arbeider med farmakologiske spørsmål kan opptas som aktive medlemmer. Endel av bedriftenes personale arbeider jo med farmakologiske spørsmål av praktisk art, men det er jo også i informasjonsavdelingene etc. en rekke personer som arbeider med farmakologiske litteraturstudier etc., og man er i tvil om bestemmelsene i § 2 stiller seg hindrende i veien for at disse personer kan opptas som aktive medlemmer”.

(underskrevet av T. Lister og Tancred Edwin) Norsk Farmakologisk Selskap svarte 18.11.67:

“Lovene for Norsk Farmakologisk Selskap er under revisjon og kan ikke bli vedtatt før på generalforsamlingen i februar 1968. Det gjelder også § 2, men det vil selvfølgelig bli full adgang for de av bedriftenes medlemmer som arbeider med farmakologiske spørsmål å bli opptatt som aktive medlemmer. Hensikten med foreningen er å skape et forum for farmakologiske spørsmål. Det er meningen i første rekke å ta opp emner av basal farmakologisk art ved å trekke inn foredragsholdere fra farmakologiske institutter og laboratorier i inn- og utland, også fra farmasøytiske bedrifter”.

Reaksjonen fra Norges Medisinalindustris Felleskontor var positiv.

“Etter de opplysninger som foreligger i brev av 28. november 1967 om adgang for de av bedriftenes ansatte som arbeider med farmakologiske spørsmål til å bli opptatt som aktive medlemmer, fant styret å ville anbefale overfor våre tilsluttede bedrifter å tegne støttemedlemskap i Norsk Farmakologisk Selskap”.

På generalforsamlingen 8. februar 1968 resulterte det i et eget avsnitt i lovenes § 2:

“Som støttemedlem kan opptas norske institusjoner og virksomheter som har tilknytning til teoretisk eller praktisk farmakologisk eller toksikologisk forskning”.

Etter dette ble det satt igang en vellykket kampanje for å verve støttemedlemmer. I 1971 var det således 18 støtternedlemmer og 90 individuelle medlemmer av Selskapet.

På generalforsamlingen 8. februar 1968 ble det vedtatt å sende telegram og blomster til professor Knud O. Møller, København, i anledning av at han hadde blitt utnevnt til kommandør av St. Olav for sin innsats for farmakologien i Norden og for de norske studentene i København etter krigen. Forhistorien var at en del norske farmakologer hadde søkt Kongen om at Møller måtte bli ridder av St. Olav. Det var ukjent for søkerne at Møller allerede var ridder av St. Olav. Man måtte da sende en ny søknad om at han måtte bli kommandør – hvilket han ble. Norsk Farmakologisk Selskap fikk senere et meget beveget takkebrev fra professor Møller (se neste side).

De første to årene ble det holdt 2-3 møter i semesteret. Møtene var kveldsmøter, og Universitetet lot selskapet, etter søknad, bruke auditoriet i Odontologibygningen, Blindern. Som det fremgår av listen over foredragene i tiden 1967-1970, ble det trukket sterke veksler på lokale krefter, men også invitert foredragsholdere fra Danmark og Sverige.

1970 bød på tre store begivenheter: et to dagers møte i Bergen i mai, Nordisk farmakologimøte i Oslo i august og gjesteforelesning av årets nobelprisvinner, Julius Axelrod, i desember.

Farmakologimøtet i Bergen 4.-5. mai 1970

Dosent Hans Cato Guldberg var leder for arrangementet. Første dags formiddag var viet utdanning og rekruttering av farmakologer i Norge. Professor Ottar Dybing var ordstyrer og innledere T. Simes, K. Næss, E. Søgnen, J. Setekleiv, K. Briseid og S.G. Laland. Professor DM. Straughan fra London holdt en forelesning om rekruttering og trening av farmakologer i Storbritannia.

Om ettermiddagen ble det arrangert et symposium med tittelen “Men farmasøytiske industri og farmakologien”. Professor K. Closs var ordstyrer. Først var det en gjesteforelesning av A.K. Maynard og M.H. Cooper, Department of Economics, University of Exeter, England: “Entry Barriers in the International Pharmaceutical Industry”. Deretter innledet J. Haaverstad, AL, F.O. Gundersen, NAF og H. Holtermann, Nyco, til diskusjon.

Den andre dagen ble forskningsprosjekter ved Farmakologisk.institutt, Universitetet i Bergen, presentert. Om formiddagen var emnet “Metabolisme av exogene substanser ved tarmens flora”. Foredragene ble holdt av R.R. Scheline, T. Midtvedt og G.L. Smith, London. Ettermiddagen var viet et symposium om hjernemetabolisme. Innledere var DM. Straughan, London, H.C. Guldberg og K. Hole. Til sist var det omvisning og demonstrasjoner på Farmakologisk institutt.

Det var et perfekt arrangert møte med et meget godt faglig program. Også det sosiale program med middag på Hotel Norge var av ypperste klasse. Vi som deltok, husker ikke minst det fine vårværet med solskinn og blomstrende rhododendron.

På møtet ble det nedsatt et utvalg som skulle utrede mulighetene for samarbeid mellom den farmasøytiske industri og de farmakologiske institutter i Norge (se senere).

14. Nordiske farmakologmøte, Oslo 23.-25. august 1970

I det nyetablerte norske farmakologimiljøet så man det som viktig å få i stand et samarbeid over landegrensene i Norden. Det var likevel ikke uten en viss beven man gikk til arbeidet etter at årsmøtet i Nordisk forening for Farmakologi i Göteborg i 1969 besluttet at det nordiske farmakologimøtet i 1970 skulle finne sted i Oslo.

Styret i Norsk Farmakologisk Selskap fungerte som arrangementskomité (Johannes Setekleiv (formann), Ottar Dybing, Per Knut M. Lunde, Knud Landmark, Reidar Bredo Sund og Ivar Øye). Finansieringen var selvfølgelig et problem. Vi fikk imidlertid støtte fra Kirkeog undervisningsdepartementet, Norges almenvitenskapelige forskningsråd og fra Norsk

Medisinaldepot. I tillegg ble farmasøytiske firma og forhandlere av medisinsk utstyr tilbudt utstillingsplass mot avgift (13 deltok). Universitetet stilte kongresslokaler (Eilert Sundts Hus) gratis til disposisjon. For å spare penger, overtok Farmakologisk institutt sekretærfunksjonen, bortsett fra innkvartering som Congress Service hadde retten til. Synnøve Wien, den gang kontorfullmektig ved Farmakologisk institutt, gjorde en stor innsats som sekretær. I møtet deltok i alt 223 registrerte personer fra Danmark, Finland, Sverige og Norge.

Åpningen av møtet foregikk ved en mottagelse i Fakultetsrådssalen. Universitetets rektor, professor, dr. jur. Johs. Andenæs, foretok åpningen. Foruten å ønske de utenlandske gjester og øvrige deltagere velkommen, gratulerte han de norske farmakologer som etter så kort oppbygningsperiode følte seg sterke nok til å arrangere et nordisk møte.

Når det gjelder det faglige programmet, ble det holdt 74 korte foredrag. Disse ble samlet i seksjoner for generell farmakologi, psykofarinakologi, 5-HT-plasmakininer, 3’5’-AMP, histamin, adferd, toksikologi og muskelfarmakologi. Det ble holdt to forelesninger, en om søvn og søvnmekanismer av Reidun Ursin, og Bo Holmstedt, Karolinska Institutet, holdt den første P.E. Poulsson-forelesning. Mer om Poulsson-forelesningene senere. Det ble også arrangert to rundebordskonferanser. For den ene var emnet klinisk farmakokinetikk. (Interindividual differences in pharmacokinetics in man). Ordstyrer var Folke Sjøquist, og det ble presentert 8 (svenske) foredrag. Den andre rundebordskonferansen gjaldt farmakologiundervisningen i Norden. Børje Uvnås (Sverige) var ordstyrer, og i panelet deltok Aimo Pekkarinen (Finland), Jens Schou (Danmark) og Johannes Setekleiv (Norge). Man informerte hverandre om undervisningsopplegget i farmakologi og toksikologi i de nordiske land, og problemer i den forbindelse ble presentert. Det ble vedtatt å nedsette en komité med to representanter fra hvert land som skulle arbeide videre med saken (se senere). Abstracts av foredragene på møtet ble publisert i Acta Pharmacologica et Toxicologica (1970, 28, Suppl. l).

Det ble uttrykt stor tilfredshet med den faglige standard under og etter møtet. Den tekniske avviklingen gikk knirkefritt, ikke minst takket være de tre forskningsstipendiatene som hadde ansvaret for dette, Thoralf Christoffersen, Jan-Bjørn Osnes og Jørg Mørland. (Bare et lysbilde kom galt ut under hele møtet). Det økonomiske resultat var også godt. Etter møtet hadde Norsk Farmakologisk Selskap en kassabeholdning på vel kr. 20 000,-. Det satte selskapet i stand til å dekke kontingenten i den internasjonale farmakologiunionen (IUPHAR) og å invitere forelesere. Spesielt hadde man Poulsson-forelesningene i tankene.

Av sosiale aktiviteter må nevnes festbanketten på Sjøfartsmuseets restaurant Najaden. Gjestene ble brakt dit i båt fra Honnørbryggen. Professor Erik Jacobsen holdt en spirituell tale fra gjestene og Knut Næss laget overraskende et enmannshow som oljesjeik. (Vi var i begynnelsen av Norges oljealder).

<På de følgende sider finnes bilder fra 14. nordiske farmakologmøte: …Bildene manger, StB>

  1. Forsiden av programheftet.
  2. Fra undervisningskonferansen. Fra venstre: Johannes Setekleiv, Aimo Pekkarinen, Børje Uvnäs, Jens Schou.
  3. Professor Erik Jacobsen under talen på festbanketten.
Gjesteforelesning av Julius Axelrod

I forbindelse med at Julius Axelrod i 1970 fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin, ble han tilskrevet fra Norsk Farmakologisk Selskap om han ville stanse i Oslo og gi en gjesteforelesning ved Universitetet i Oslo. Axelrods svar var positivt, og onsdag 16. desember 1970 holdt han et foredrag med tittelen “Catecholamine Metabolism and the Effect of Drugs” i Kapt. W. Wilhelmsen og frues bakteriologiske institutt, Rikshospitalet. Kunngjøring var sendt ut gjennom Det medisinske fakultet, og oppmøtet var meget godt. Mange fikk også anledning til å møte dr. Axelrod etter forelesningen. På bakgrunn av de litt dårlige erfaringer man hadde med hensyn til å samle medlemmene til kveldsmøter og de gode erfaringer man hadde fått med større møter over en eller flere dager, besluttet styret å begrense møteaktiviteten i NFS til ett eller to større møter i semesteret.

Samarbeidskomiteen Farmakologi/den farmasøytiske industri

Som nevnt ble samarbeid mellom den farmasøytiske industri og de farmakologiske institutter drøftet på Bergensmøtet i mai 1970. Følgende vedtak ble gjort:

“Norsk Farmakologisk Selskap nedsetter et arbeidsutvalg som skal ha til oppgave å gi en redegjørelse for de behov den farmasøytiske industri har for farmakologisk bistand i utviklingen og utprøvningen av medikamenter, hvilke muligheter norske farmakologiske institutter har for å yte en slik bistand, og hvordan et slikt samarbeid kan organiseres.

Arbeidsutvalget skal ha følgende sammensetning: En representant for den norske farmasøytiske industri, en representant for den utenlandske farmasøytiske industri, en representant for de farmakologiske institutter, en representant fra andre basal-vitenskapelige institutter, en representant for Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd og en representant for Norsk Farmakologisk Selskap”.

Komitéen fikk denne sammensetning:

·         Direktør U. Blix, Ph.D., Nyegaard & Co. A/S, Oslo

·         Konsulent, dr. philos. H.C. Christensen, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, Oslo

·         Dosent H.C. Guldberg, Ph.D., Farmakologisk institutt, Universitetet i Bergen (formann)

·         Forskningssjef, cand. pharm- T- Høyland, A/S Apothekernes Laboratorium for Special preparater, Oslo

·         Avdelingssjef, cand. pharm. L. Isachsen, A/S Fannaceutisk Industri, Oslo

·         Avdelingssjef, cand. med. vet. J. Kristoffersen, Spesialitetskontrollen, Oslo.

·         Professor S.G. Laland, Ph.D., Biokjemisk institutt, Universitetet i Oslo

·         Førsteamanuensis, dr. med. P.K.M. Lunde, Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo

·         Laboratoriesjef, cand. pharm. B. Nielsen, Weiders Farmasøytiske A/S, Oslo

·         Dosent, dr. med. J. Setekleiv, Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo

·         Komitéens sekretær: Førsteamanuensis, dr. odont. P. Løkken, Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo

Forsøksleder, cand. pharm. F. Rakli, Nyegaard & Co A/S, deltok også i komitéen.

Komitéens foreløpige arbeid ble lagt frem for og diskutert på Norsk Farmakologisk Selskaps møte på Gran, Hadeland, i tiden 22.-24. april 1971. En foreløpig innstilling ble lagt frem for medlemmene av Norsk Farmakologisk Selskap ved Selskapets møte på Lysebu 6. desember 1971, hvor innstillingens innhold ble diskutert og godkjent etter at visse små endringer ble foretatt.

Under komitéarbeidet ble det nedsatt følgende underutvalg for å utrede:

a) industriens behov – bestående av tre av komitéens representanter fra industrien (Høyland, Isachsen og Nielsen) og supplert av provisor F. Rakli. Basis for dette arbeidet ble i all vesentlig grad lagt på materiale fra NOMI’s perspektivanalyseutvalg (F. Rakli, formann) som ledd i NTNF’s langtidsplanlegning.

b) Farmakologiske institutters muligheter for å yte bistand – bestående av komitémedlemmer fra farmakologien (Guldberg og Setekleiv) og supplert av professor K. Briseid, Farmasøytisk institutt og dosent E. Søgnen, Norges Veterinærhøgskole. I tillegg deltok i diskusjonen vedrørende toksikologien i relasjon til farmakologien: forskningssjef J.A.B. Barstad, Forsvarets Forskningsinstitutt og instituttbestyrer F. Dybing, Rettstoksikologisk institutt. Dessuten, som ledd i utrednings arbeidet, foretok komitéens formann, Guldberg, en studiereise til Storbritannia i juli 1971, hvor han besøkte: Lilly Research Centre Ltd.,Windlesham, Surrey, Huntingdon Research Centre, Huntingdon og Inveresk Research International, Midlothian, Scotland.

Utredningen beskriver den farmasøytiske industris behov og videre instituttenes muligheter for å yte bistand. Det ble gitt en analyse av de aktuelle institutter (Farmakologisk institutt, Avd., B, Universitetet i Oslo, Institutt for farmakologi og toksikologi, Norges Veterinærhøgskole, Avdeling for farmakologi, Farmasøytisk institutt, Farmakologisk institutt, Universitetet i Bergen, Avdeling for toksikologi, Forsvarets Forskningsinstitutt og Statens rettstoksikologiske institutt). Gjennom beskrivelse og tabeller ble det gitt oversikter over rommessige forhold, dyrestaller, bemanning, instrumentpark, forskningfelter og undervisningsmessige forhold. Komitéens eget sammendrag og konklusjon:

“Den norske farmasøytiske industri må vanligvis gå til universiteter eller utenlandske oppdragsinstitusjoner for å få utført spesielle farmakologiske og toksikologiske undersøkelser så vel som mer rutinemessige undersøkelser av biologisk art. Det er bare én av bedriftene som i dag har en biologisk avdeling med dyrestall. Det er derfor hevet over enhver tvil at denne industrien trenger biologisk bistand i utviklingen og utprøvingen av medikamenter. Komitéen har ikke funnet det nødvendig å foreta en dokumentert analyse over industriens behov for slik bistand, da et NOMI-utvalg arbeidende for NTNF’s Kjemiske Komité, på samme tid var i ferd med å utarbeide en perspektivanalyse for industriens fremtidige behov. Vår komité har under hele arbeidet stått i nær kontakt med dette utvalgets formann, Fr. Rakli.

Industrien har behov for biologisk bistand både i forskningsoppgaver som tar sikte på forbedrede fremstillingsprosesser og doseringsformer, såvel som i inventiv forskning med henblikk på å skape originale produkter. I den førstnevnte situasjon er det primært et behov for bistand med rutinemessige farmakologiske og toksikologiske undersøkelser, samt en del mer spesielle undersøkelser, mens innovasjonsbetont forskning krever bistand først og fremst på grunnforskningsplanet.

Fra farmakologiske/toksikologiske institutters side har vi søkt å komme frem til en samlet oversikt og vurdering av disse institusjoners rommessige forhold, dyrestaller, bemanning, instrumentparker, forskningsområder og visse undervisningsmessige forhold. Generelt kan man si at de nåværende rommessige forhold gir svært begrensede muligheter for ekspansjon. Dyrestallene er relativt små, uten muligheter for å huse større dyr og ikke egnet til bruk for toksisitetsstudier av et tilstrekkelig omfang. I sin helhet finnes det innenfor institusjonene et anselig antall vitenskapelige stillinger, dog med et betydelig antall ansatte som stipendiater, og stort sett råder det en mangel på teknisk arbeidskraft Institusjonenes instrumentparker er for tiden tilfredsstillende, men en del kostbar spesialapparatur mangler for enkelte institutters vedkommende. Instituttene har en aktiv forskning, både innenfor generell såvel som medikamentell farmakologi, mens interessen i toksikologisk forskning synes å være relativt liten. Forskning i relasjon til medikamentgrupper inkluderer områdene: adrenerge medikamenter, kolinerge medikamenter, psykofarmaka, nevrofarmaka, lokalanestetika, antiarrytmika, autocoider og i relasjon til generell farmakologi: absorpsjon, distribusjon, biotransformasjon, ekskresjon, interaksjon, reseptorteori, kolinerg synapsefarmakologi. Når det gjelder de utdannelsesmessige forhold, ser det ut til at de fleste institutter har kapasitet til å kvalifisere farmakologer for industrien, selv om den praktiske undervisning byr på betydelige problemer.

Prinsipielt stiller denne komitéen seg positivt til et samarbeide mellom industrien og instituttene. De farmakologiske/toksikologiske institutter mener de kan bidra på grunnforskningsplanet i medikamentutviklingen. Det er tvilsomt om instituttene har kapasitet til og forskerne ønske om deltagelse i undersøkelser av mer rutinemessig farmakologisk og toksikologisk art, dog foreligger det her en viss mulighet for bistand med spesielle undersøkelser.

På lengre sikt bør man sterkt vurdere muligheten for et økt samarbeid, ikke minst på den toksikologiske side, hvor mulighetene i dag er spesielt svake, og komitéen har henstilt til myndighetene å ta dette i betraktning i planleggingen av det såkalte Farmakologiens og Toksikologiens hus.

Man mener at samarbeidet bør ta form av oppdragsprosjekter mellom den enkelte bedrift og forskere eller forskergrupper innenfor de enkelte institutter. Komitéen vil foreslå opprettelse av et kontaktorgan mellom de farmakologiske og toksikologiske institutter og den norske farmasøytiske industri (NOMI-bedriftene). En slik ordning skulle kunne lette kommunikasjonen mellom industrien og instituttene.

Komitéen er kommet til at det må være en felles målsetting for den norske farmasøytiske industri og de farmakologiske/toksikologiske institutter å styrke det farmakologiske og toksikologiske miljø i Norge, og at et samarbeid mellom bedriftene og instituttene. kan medvirke som en betydningsfull faktor i så henseende”.

Utredningen er et interessant historisk dokument fordi den gir en god oversikt over det farmakologiske miljøet rundt 1970. De oppnevnte kontaktpersoner (T. Høyland og J. Setekleiv) fikk imidlertid ingen henvendelser om samarbeidsprosjekter.

Farmakologiundervisningen i Norden

Tidligere er det omtalt at det på det nordiske farmakologmøtet i Oslo i 1970 ble holdt et symposium om farmakologiundervisningen i Norden og at det ble nedsatt en komité som skulle arbeide videre med saken. Komitéens mandat: Å utrede farmakologiundervisningen i Norden og vurdere mulighetene for enhetlige krav til målsetting, undervisningsvolum, undervisningsformer og eksamen ved de nordiske medisinske skoler.

Komiteens sammensetning

·         Danmark Professor, dr. med. Ib Holm-Jensen, Århus Afdelingsleder, lektor Christian Broen Christensen, København

·         Finland Bitr. professor, med. dr. Mauri Mattila, Helsinki Docent, med. dr. Pentti Pohto, Helsinki

·         Norge Dosent, dr. med. Hans Cato Guldberg, Bergen Dosent, dr. med. Johannes Setekleiv, Oslo (formann)

·         Sverige Bitr. professor, med. dr. Bertil Diamant, Stockholm Bitr. professor, med. dr. Per Wistrand, Uppsala

Arbeidet i komitéen ble utført dels ved korrespondanse, dels ved et seminar på Sanner pensjonat, Gran, Hadeland, Norge, i tiden 22.-24. april 1971.

Man fant at målsettingen for farmakologiundervisningen var bare delvis definert ved de forskjellige medisinske skoler. Man var imidlertid enig om at undervisningen i farmakologi burde ha følgende innhold:

A. Kunnskapsformidling

Generelt bør farmakologiundervisningen bibringe de medisinske studenter et rimelig kjennskap til de legemidler som for tiden brukes i medisinsk praksis. Denne kunnskap kan inndeles i

  1. Farmasøytiske aspekter. Legemidlenes sammensetning, deres kjemiske struktur og egenskaper.
  2. Generell farmakologi. Absorpsjon, fordeling, binding, eliminasjon, virkningsmekanismer, undersøkelsesmetoder etc.
  3. Farmakodynamikk og toksikodynamikk vedrørende de enkelte legemidler eller legemiddelgrupper.
  4. Farmakoterapi. Legemidlenes kliniske anvendelse, farer og bivirkninger i den forbindelse.
  5. Reseptlære.

B. Faglig holdningsdannelse

Utvikle studentenes evne til å vurdere en medikamentell behandling gjennom:

  1. Teoretisk innsikt i det vitenskapelige eksperimentelle grunnlag for legemidlene.
  2. Kjennskap til prinsippene for den kliniske utprøvning av legemidler og for registrering av bivirkninger.
  3. Kunne bedømme informasjon om nye legemidler.

C. Innføring i praktisk farmakologi. Farmakologiske eksperimenter in vitro og in vivo på dyr og mennesker.

Målsettingen for farmakologiundervisningen mente man måtte rettes inn mot den allment praktiserende lege, men den måtte også kunne tjene som felles grunnlag for spesialisering innenfor de forskjellige medisinske disipliner, basal og klinisk farmakologi inkludert.

Med hensyn til undervisningsvolumet ble det klart at dette varierte betydelig mellom de medisinske skoler i Norden. I tabellform ble det angitt antall forelesninger, praktiske øvelser, demonstrasjoner og film i basal farmakologi og toksikologi ved de forskjellige lærestedene. Undervisningen i klinisk farmakologi ble også omtalt. Den var en prøveordning og varierte mye. Med hensyn til det praktiske opplegget anbefalte komitéen introduksjonsundervisning i farmakologi samtidig med den øvrige basale farmakologi, undervisning i farmakologi integrert i de kliniske fag og spesialundervisning på slutten av det kliniske studiet. Det ble også gjort rede for erfaringene med praktiske laboratoriekurs (Finland, Sverige og Aarhus), gruppeundervisning, demonstrasjoner, film, programmert undervisning (audiovisuell) og med “Låkernedelspel” (Uppsala). Videre ble plasseringen av farmakologiundervisningen i studiet drøftet, evaluering og eksamensformer, spesialoppgaver og lærebøker. En tabellarisk oversikt over personale og rommessige forhold ved de nordiske famakologiske institutter er også inkludert.

For farmakologiundervisningen i Island, som ikke var representert i komitéen, ga professor Torkell Johannessen, Reykjavik, en skriftlig redegjørelse.

Forsker- og videre- og etterutdannelsen ble omtalt i et eget kapittel. Et forslag til en studieplan for doktorgradstudium ved Karolinska Institutet ble inkludert.

Klinisk farmakologi var emne for en egen seksjon på Sanner-seminaret og de forslag til spesialistregler som forelå i Finland og Sverige, er gjengitt. Det ble konkludert med at

“De mange behov og oppgaver de farmakologiske institutter skal ta seg av i dag tilsier at farmakologi må få en betydningsfull plass i det medisinske studium og at man generelt sett må arbeide for en oppvurdering av fagets stilling”.

Utredningen om farmakologiundervisningen i Norden ble fremlagt på årsmøtet for Nordisk Selskap for Farmakologi i København 20. juli 1971. Bak komitéens arbeid lå tanker og ønsker om felles krav til utdannelsen i farmakologi og toksikologi innen Norden – kanskje også i WHO-perspektiv. I tiden etter utredningen var det også en del utveksling av informasjon, men de gode forsetter ble ikke fulgt opp senere. For det unge farmakologimiljøet i Norge hadde denne utredning om farmakologiundervisningen i Norden likevel betydning i etableringen av faget. Man hadde også tidligere hatt et seminar i Universitetets regi om undervisningen i farmakologi i Norge (Granavolden Gjæstgiveri 17.-18. februar 1969). Erfaringer fra dette seminaret er omtalt i en artikkel i T. norske Lægeforening (1969; 89: 1872-1874).

Klinisk farmakologi

av Reidar Bredo Sund, Ivar Øye og Sten Jacobsen

Diskusjonen om klinisk farmakologi startet tidlig og ble tatt opp i forskjellige sammenhenger, særlig i forbindelse med legemiddelinformasjon. På det nordiske møte i 1970 ble det arrangert et symposium om klinisk farmakologi ledet av Folke Sjöquist. 14. oktober 1970 skrev professor Simes til formannen i Norsk Farmakologisk Selskap (Setekleiv) om at de på instituttet i Bergen hadde diskutert klinisk farmakologi. De mente det var på tide å ta et initiativ for å få etablert klinisk farmakologi som egen spesialitet under legeforeningen. De hadde også kommet frem til et forslag om krav til utdannelsen:

A. Hovedutdannelse:

3 års tjeneste ved farmakologisk institutt med undervisning på universitetsplan. 1 år av denne tjeneste kan erstattes av inntil 1/2 år ved avdeling for hormonundersøkelser og/eller 1/2 år ved avdeling for klinisk kjemi og/eller 1/2 år ved annen medisinsk teoretisk institusjon.

B. Sideutdannelse:

1. 1 års tjeneste ved klinisk sykehusavdeling

2. 1 års tjeneste ved klinisk sykehusavdeling eller almen- eller distriktslegepraksis.

Man var interessert i å vite om Norsk Farmakologisk Selskap burde ta et initiativ i saken Setekleiv svarte 16.10.70 at man i Oslo hadde tenkt i lignende baner. Man mente imidlertid at det var riktig å avvente innstillingen fra et utvalg nedsatt av Det medisinske fakultet i Oslo som skulle utrede den kliniske farmakologis stilling.

Klinisk farmakologi ble også tatt opp på farmakologi-seminaret på Sanner pensjonat Hadeland, 23. april 1971. Det ble ledet av Per Knut Lunde som redegjorde for fagområdet. Tor Waaler innledet om biofarmasiens rolle, Sten Jacobsen redegjorde for opplegget ved Ullevål sykehus, Johannes Setekleiv om opplegget på Rikshospitalet, Olav M. Bakke om opplegget i Bergen og Odd Lingjærde kommenterte fra klinikerens side.

Aktiviteten 1972-1977
av Ivar Øye

På generalforsamlingen 29.5.1972 ble Setekleiv takket for innsatsen han hadde gjort de foregående 5 år. Setekleiv hadde påtatt seg formannsvervet i en periode da all aktivititet lå nede, og han hadde klart å få virksomheten godt i gjenge i sin formannstid. Det var klart at møtevirksomheten bidrog til å utvikle et farmakologisk fagmiljø i Norge, og det nye styret så det som sin viktigste oppgave å utvikle den miljøskapende virksomheten. Det nye styret bestod av personer som representerte forskjellige akademiske displiner: medisin (Ivar Øye), odontologi (Per Løkken), farmasi (Reidar Bredo Sund) og veterinærmedisin (Erling Søgnen). Styret så det som sin viktigste oppgave å arrangere et større nasjonalt møte som kunne bli opptakten til årvisse nasjonale møter som kunne samle alle med farmakologisk interesse i vårt land. Dette førte til det første vintermøtet på Rauland i februar 1973 (se eget kapittel om vintermøtene).

Det ble kun avholdt ett protokollert styremøte dette året, den 27.9.72. Øye og Løkken fikk fullmakt til å planlegge julemøte med Poulsonforelesning samt et “vintermøte et sted på fjellet”. På begge disse møtene ble det trukket inn klinisk aktuelle emner både for å markere farmakologiens bredde og vekke interessen også blant medlemmer som ikke arbeidet med eksperimentell, basal farmakologi.

På styremøtet 14.2.73 ble erfaringene fra vinterinøtet diskutert, og man var enige om å ta sikte på nytt vintermøte samme sted neste år. .

I mai ble det holdt en gjesteforelesning av TM. Rall over emnet “The regulation of cychc AMP accumulation in brain tissue”. Professor Rall var på gjennomreise fra Sverige der han var utnevnt til æresdoktor ved det nye universitetet i Linkøping.

Den XIV Nordiske kongress for fysiologi og farmakologi ble avviklet i Bergen 5.- 8. august. Stort sett var det fysiologene som la opp programmet og dominerte møtet.

Ved generalforsamlingen i 1973 ble styret ble gjenvalgt og styrket ved et nytt medlem (Kirsten Nordbø). Selskapet hadde nå 119 individuelle medlemmer og 30 firmaer som støttemedlemmer. Medlemskontingenten ble satt til kr 10 for individuelle medlemmer og kr 100 for støttemedlemmer.

På generalforsamlingen i 1974 ble det oppnevnt kontaktmenn for Bergen og Tromsø.

På generalforsamlingen i 1975 ble R. Sund og I Øye valgt som selskapets representanter til UPHAR-kongressen i Helsinki.

I 1975 fremmet styret forslag om tildeling av St. Olavs orden til professor Knut Næss. Næss var i høy grad aktuell for en slik anerkjennelse for det han hadde betydd for utviklingen av norsk farmakologi og farmakoterapi.

Styret ville gjerne at professor Anton Jervell, som hadde betydd mye for gjenopplivingen av farmakologien i Norge, skulle holde Poulsson-forelesningen 1975. Av spesielle grunner ble forelesningen utsatt til våren 1976. Pr 31.12 1975 hadde selskapet 139 personlige medlemmer og 32 støttemedlemmer.

Styret vedtok i 1976 å foreslå følgende tilføyelse i lovene: “styret kan når forholdene tilsier det, suppleres med 1 – 2 medlemmer”. Man tok derved sikte på å imøtekomme Det Norske Videnskapsakademis ønske om en representant i styret, visstnok fordi Videnskapsakademiet hittil hadde fungert som IUPHARs offisielle kontakt-organ i Norge. Det var imidlertid ingen farmakologer som var medlemmer i dette ærverdige akademiet, og professor Knut Aas ble derfor oppnevnt som suppleant fra Videnskapsakademiet.

På generalforsamlingen 1976 ble det satt fremmøterekord idet 22 av selskapet medlemmer var tilstede. Det ble vedtatt at støttemedlemmene burde ha en kontaktmann i styret. Bransje-organisasjonene utpekte senere samme år David Brookes, med Rolf Bjerke Paulsen som varamann. J. Mørland, O.J. Broch og H.C. Guldberg ble kontaktmenn for Tromsø, Bergen og Trondheim. Det ble fastsatt en dramatisk økning av kontingenten fra kr 10 til kr 20 pr år og for støttemedlemmer fra kr 100 til kr 200.

Hittil hadde styret gått inn for å konsentrere selskapets møtevirksomhet i størst mulig grad omkring vintermøtene og Poulssonforelesningene. Våren 1976 ble imidlertid den alminnelige møtevirksomheten trappet opp med møter 25. mars, 22. april og 28. april (se program).

Utdelingen av St. Olavs orden til prof. Knut Næss fant sted i Det Norske Medisinske Selskabs lokaler fredag 22. oktober.

Aktiviteten 1977-1980

av Reidar Bredo Sund

I 1977 konstituerte det nyvalgte styret seg slik: Per Løkken (formann), Reidar Bredo Sund (sekretær), Kirsten Nordbø (kasserer), Sten Jacobsen og Stig Ødegaard. Kontaktrepresentanter for de farmakologiske miljøer i Bergen, Trondheim og Tromsø ble Mv. Ole Jacob Broch, Hans Cato Guldberg og Jørg Mørland, for den kliniske farmakologi Per Knut M. Lunde og for støttemedlemmene David Brookes. Videnskapsakademiets representant: Knut Aas.

Som representanter for Skandinavisk Farmakologisk Selskaps styre ble utpekt formannen og sekretæren. Formannen ble videre norsk representant til IUPHAR Council. (I de år Council ikke har møter, fungerer de lokale representanter som korresponderende medlemmer).

Det var ved et tidligere årsmøte i Nordisk Farmakologisk Selskap blitt bestemt at Det nordiske farmakologimøtet i 1980 skulle bestå i Joint Meeting med Deutsche Pharmakologische Gesellschaft, og etter forslag fra tysk side finne sted i Travemünde. Norsk representant i den felles programkomité ble Reidar Bredo Sund. Etter først å ha utvekslet synspunkter pr. korrespondanse møttes komitéens medlerruner under den internasjonale farmakologikongressen i Paris juli 1978. Jfr. nedenfor.

Den kliniske farmakologi markerte seg alt sterkere på 70-tallet. NFS prøvde på forskjellig vis å bidra til å stimulere oppmerksomhet og interesse for denne disiplin, bl.a. ved å ta opp klinisk farmakologiske emner og problemstillinger på sine møter. Et resultat var også at disiplinen fikk egen kontaktrepresentant i styret f.o.m. 1977. Han ble etterhånden fast innkalt til styremøtene, slik også representanten for støttemedlemmene ble det.

Det ble avholdt fem protokollerte styremøter og fire faglige møter i styreperioden 1977-1978. Her skal framheves vårmøtet i forbindelse med Poulsson-forelesningen. Det var meget god oppslutning om arrangementet (så god at dette er spesielt bemerket i årsberetningen for 1977).

For første gang ble vintermøtet i 1978 arrangert på Beito Høyfjellshotell, som senere bortsett fra avbrekk i 1990 og 91 – har vært fast base for dette store og samlende arrangement.

Det ble i løpet av året med en viss bistand fra NFSs side arrangert et AngloScandinavian Symposium over emnet “Clinical Pharmacology and Patient Care” (Newcastle 12.-13.07.77). Det XXXI. Nordiska Farmakologmøtet fant sted i Umeå 15.-17.08.

Pr. 15.01.78 var det registrert 165 ordinære medlemmer (145 året før) og 34 støttemedlemmer (31).

Det styret som ble valgt på generalforsamlingen i januar 1978 konstituerte seg slik: Reidar Bredo Sund (formann), Arna Rise (sekretær), Tor Skomedal (kasserer), Jan-Bjørn Osnes og Stig Ødegaard. Representant for klinisk farmakologi: Per Knut M. Lunde. Kontaktrepresentanter for de farmakologiske miljøer i Bergen, Trondheim og Oslo hhv. Ole Jacob Broch, Hans Cato Guldberg og Jørg Mørland, for støttemedlemmene David Brookes. Videnskapsakademiets representant: Knut Aas.

Representanter til styret i Nordisk Farmakologisk Selskap ble Reidar Bredo Sund og Jan-Bjørn Osnes. Årsmøtet i dette selskap fant sted i Paris 17.07.78. Der ble det besluttet at selskapet skulle opprette en egen seksjon for klinisk farmakologi. Norske styrerepresentanter i denne ble Olav M. Bakke og Per Knut M. Lunde. (Tiden var ennå ikke moden for en tilsvarende seksjonering innen Norsk Farmakologisk Selskap – dette skjedde først på 80 tallet, Jfr. nedenfor).

Formannen var norsk delegat til IUPHAR Council og deltok i Council-møtet i Paris 19.07. Her ble det bl.a. besluttet at organisasjonen skulle starte et eget tidsskrift. Dette ble realisert med utgivelsen av TRENDS IN PHARMACOLOGICAL SCIENCES høsten 1979 i et samarbeid med Elsevier.

Programkomitéen for det tysk-skandinaviske Joint Meeting i Travermünde 1980 møttes også i Paris, og rammeprogrammet for møtet ble i det vesentligste klart under forhandlingene.

Det ble avholdt 6 protokollerte styremøter i 1978-1979. Et av de spørsmål som ble tatt opp, var faglig aktivering av den farmasøytiske industri i forbindelse med NFS’ møtevirksomhet, og det ble tatt initiativ overfor industrien på dette punkt. – NSF tiltrådte i hovedsak det “Scheme for cooperation between European Pharmacological Societies”, som var blitt utarbeidet under Paris-kongressen.

Vårmøtet med Poulsson-forelesning ble i 1978 holdt sammen med Norsk Gastroenterologisk Forening. Den faglige del av møtet var godt besøkt. Derimot deltok svært få i den bespisning som ble arrangert umiddelbart etterpå. Årsak: Det usedvanlig vakre og varme maiværet denne dagen. De mange tiloversblevne snitter ble satt i kjøleskap og dagen etter fordelt på Farmakologisk institutt, Med-fak og Avd. for farmakologi, Farmasøytisk institutt til stor glede for personalet på de to institusjoner. (På den annen side kom det vakre været arrangøren tilgode ved den sammenkomst for styre og foredragsholdere som fant sted hjemme hos formannen om aftenen. Denne kunne både innledes (kl. 19.30) og avsluttes (kl. 05) som hageselskap. Den mørkeste, om enn ikke særlig mørke, del av døgnet ble dog stort sett tilbrakt innendørs).

Vintermøtet i 1979 samlet 176 aktive deltakere og 106 ledsagere. Nytt av året var “workshops” på kveldstid (kl. 2l). Disse representerte uformelle diskusjoner omkring aktuelle farmakologiske problemer, som kunne tas opp på improvisert basis – kall det gjerne det – av den som følte seg kallet. Derfor er temaer stort sett ikke oppført i programheftet, hverken for 1979 eller 1980.

NFS støttet det nordiske symposium “Klinisk farmakologi i undervisningen – nye mål” som ble arrangert i Bergen i mai 1978 av Olav M. Bakke og Ole Jacob Broch, på vegne av Nordisk Federation for Medicinsk Undervisning.

Det var god deltakelse fra norsk side ved 7th International Congress of Pharmacology i Paris 16.-21.07.

Pr. 15.01.79 var det registrert 174 ordinære medlemmer og 36 støttemedlemmer, dvs. henholdsvis 9 og 2 flere enn ved forrige årsskifte.

Styret i 1979-1980 besto av Reidar Bredo Sund (formann), Arna Rise (sekretær), Jan-Bjørn Osnes (kasserer), Erik Dybing og Jarle Aarbakke. Representant for klinisk farmakologi: Per Knut M. Lunde, for farmakologimiljøene i Bergen, Trondheim og Tromsø hhv. Jarle Aarbakke (ordinært styremedlem), Hans Cato Guldberg og Jørg Mørland/Svein Dahl, for støttemedlemmene: Bendik Nielsen. Videnskapsakademiets representant: Knut Aas.

De farmakologiskemiljøer i Bergen, Trondheim og Tromsø fremmet i 1978 et skriftlig forslag om at deres kontaktrepresentanter skulle være ordinære styremedlemmer. Dette ble lagt fram for generalforsamlingen i 1979. Styret uttrykte stor sympati for forslaget, men fant allikevel ikke å kunne støtte det pga. de meget betydelige reiseutgifter ordningen ville måtte påføre selskapet. På generalforsamlingen kom det til et kompromiss, som innebar at én av kontaktrepresentantene ble valgt inn som ordinært styremedlem.

De norske representanter i Nordisk Farmakologisk Selskaps styre var Reidar Bredo Sund og Jan-Bjørn Osnes/Jarle Aarbakke. Årsmøtet i selskapet fant sted 27.06.79 under den nordiske kongress i fysiologi og farmakologi i Oulu. Her ble som ventet Norge forespurt om å arrangere det nordiske farmakologimøtet i 1981. NFS’ styre besluttet å henlegge møtet til Trondheim om mulig, siden både Oslo og Bergen hadde vært arrangører av nordiske møter tidligere på 70-tallet. Dette ble meddelt Trondheim, som mottok meldingen med en viss vantro og påfølgende lystighet! Imidlertid, da Guldberg og medarbeidere skjønte at dette ikke var fleip, men fakta, gikk de meget entusiastisk til oppgaven, og løste den med glans. Se mer om dette nedenfor.

Norsk delegat til IUPHAR Council, som imidlertid ikke holdt noen møter i styreperioden, var Reidar Bredo Sund. Arbeidet i den felles tysk-nordiske programkomité for Lubeck-møtet fortsatte i 1979. Flere av NFS medlemmer var blitt engasjert i detaljplanleggingen av bestemte symposier (og fungerte som chairmen under kongressen). Formannen deltok i et utvalgsmøte i Hamburg desember 1979.

Det ble avholdt 7 protokollerte styremøter dette året.

Av større saker som styret beskjeftiget seg sterkt med, skal nevnes spørsmålet om toksikologiens organisering i Norge. Dette var blitt aktualisert ved en rekke forhold, bl.a. ved at IUPHAR hadde dannet sin egen Section of Toxicology. Saken ble videreført av det styret som ble valgt på generalforsamlingen i 1980, og førte på begynnelsen av 80-tallet til dannelsen av en egen seksjon for toksikologi innen NSF Selskapet skiftet samtidig navn til Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi. Det er nærmere redegjort såvel for dette som for dannelsen av Seksjon for klinisk farmakologi i det kapitel som beskriver selskapets aktivitet i perioden 1980-92, s.d.

Pr. 15.01.80 var det registrert 188 ordinære medlemmer (174 året før) og 36 støttemedlemmer (36).

Utvikling og vekst

av Reidar Bredo Sund

Selskapets historie i perioden 1967-80 kan inndeles i start- og etableringsfasen grovt regnet som 1967-70 og vekst og utviklingsfasen i det påfølgende tiår. Forfatteren av dette kapitel hadde den glede å sitte i styret hele perioden og dermed oppleve begge fasene innenfra. Jeg vil imidlertid ikke skrive noen bredt anlagt og personlig preget historikk. Det skal heller ikke føyes til mye om start- og etableringsfasen, som er godt dekket inn foran. Imidlertid vil jeg gjerne innledningsvis peke på visse forhold, som kom til å prege selskapets profil og aktivitet allerede fra starten og bety mye for dets vekst og utvikling:

Paragraf 1 i de lover som ble vedtatt på den konstituerende generalforsamling 08.02.68, slo fast at selskapets oppgave er “å fremme utviklingen av og interessen for farmakologi og toksikologi i Norge”. Paragraf 2 slo fast at for å være kvalifisert som ordinært (personlig) medlem måtte man, foruten å være bosatt i Norge, “være mer permanent beskjeftiget direkte med farmakologisk eller toksikologiskforskning eller undervisning”. Dette innebar at selskapet primært skulle være et forum for fagfarmakologer/toksikologer. Samtidig var imidlertid selskapet gjennom sin formålsparagraf forpliktet til å stimulere interessen for farmakologi og toksikologi. Dette innebar samtidig en plikt til å organisere aktivitet også med en bredere appell, dvs. ut over det mer snevert yrkesfarmakologisk/toksikologisk relevante.

Av møteprogrammene i perioden fremgår det at selskapet har maktet å forene disse to hensyn og funnet en bra balanse mellom dem. Hovedforedragene ved de større møter har f.eks. ofte vært lagt tematisk opp, slik at de tilsvarer videreutdannelse for farmakologisk interesserte grupper.

Paragraf 2 innførte videre “støttemedlemsskap”, dvs. medlemskap “for norske institusjoner og virksomheter som har tilknytning til teoretisk eller praktisk farmakologisk eller toksikologisk forskning”. For støttemedlemmene, som først og fremst omfattet farmasøytiske bedrifter, innebar dette i realiteten et kollektivt medlemsskap i selskapet for deres personale, men uten at de hadde formell innflytelse på foreningens politikk. Forfatteren, som hadde ansvaret for å gjennomføre den “vellykte vervekampanje” som er nevnt foran i jubileumsskriftet, føler trang til på dette sted å gi støttemedlemmene honnør for den goodwill han ble møtt med ved kampanjen, og for de betydelige midler de samlet har bidratt med ved selskapets arrangementer opp gjennom årene. Ganske raskt ble alle norske firmaer (og andre institusjoner som feks. NMD) og også de fleste, om ikke alle norske representanter for utenlandske firmaer støttemedlemmer. Dette kom selskapet til gode da det arrangerte Nordisk FarmakologmØte i 1970 og senere årvisst ved Vintermøtene, som neppe hadde latt seg gjennomføre i det format de etterhånden fikk, uten den sikrede økonomi som ordningen med støttemedlemmer innebar.

Vintermøtene, som ble innført av 1973-styret, kom utvilsomt til å bety mye for selskapets vekst og utvikling. De har fått sin egen omtale i jubileumsskiftet Allerede tidligere styrer hadde gått inn for å erstatte de tradisjonelle aftenmøtene med færre, men mer omfattende arrangementer. Man kan si at vintermøtene hadde sine forløpere i det todagers vårmøte som ble arrangert i Bergen mai 1970 og i heldags-julemøtet på Lysebu 1971. Disse manglet imidlertid det tredje og viktige ledd i den aktivitetstriade (faglig, sportslig og sosialt), som karakteriserer vintermøtene.

Formatet ved det første vintermøtet var relativt beskjedent; det faglige program besto i 4 inviterte og 21 frie foredrag, og kunne gjennomføres i plenum. Den eneste vanskelighet forfatteren kan huske fra den faglige del, besto i at pekestokken på mystisk vis forsvant ved én av sesjonene. Resepsjonen skaffet imidlertid raskt tilveie toppen av en todelt laksestang som substitutt.

I innkallelsen til et bestemt Vintermøte heter det at “møtet starter med lunsj torsdag 6. januar og avsluttes med frokost søndag 29”. Et vintermøte over 3 uker; det ville naturligvis ha vært noe. Men selv om veksten i norsk farmakologi og toksikologi var betydelig på 70- og 80-tallet, ga dette seg ikke slike utslag tross alt; vintermøtene går fortsatt over 2 1/2 dag som de alltid har gjort. En munter trykkfeil i innkallelsen!

Imidlertid, veksten i norsk farmakologi/toksikologi i disse årene gjenspeilet seg naturligvis også i vintermøte-sammenheng. Vi kan f.eks. sammenligne programmet på det første møtet med det 8 år (1980) senere: Tre symposier med i alt 9 hovedforedrag, 1 spesialforelesning, 39 frie foredrag og 2 aften workshops. Flere av de frie foredrag falt tematisk innenfor rammen av symposiene og utgjorde en integrert del av disse. Forlengst var det da blitt innført to parallelle sesjoner. Tross dette var metningspunktet like om hjørnet. I styresammenheng var spørsmålet om å innføre postersesjon allerede blitt diskutert. Dette strandet i første omgang på manglende utstyr for denne presentasjonsform ved hotellet. Det kom imidlertid, og postersesjon ble innført på 80-tallet; men jeg tror faktisk før annet utstyr enn dobbeltsidig tape til bruk på vegg var skaffet tilveie.

Det var intensjonene da vintermøtene ble innført at de skulle være kontaktskapende og foregå i en uformell atmosfære, i motsetning til ordinære kongresser. Det var ikke så nøye til å begynne med, om foredragsholderen overskred den tilmålte tid en smule. Det skulle videre være plass for premature frie foredrag, dvs. om igangværende, men ikke avsluttede studier. F.eks. for at foredragsholderen skulle kunne bringe til torgs eventuelle problemer av metodologisk art og diskutere slike forhold med salen. For å bevare det uformelle preget gikk styrene til å begynne med bevisst og konsekvent inn for at det ikke skulle lages abstracts av kortforedragene. Imidlertid var det i det lengre løp klart uhensiktsmessig å holde på denne linjen. Abstracthefte ble innført på 80-tallet.

Styrene gikk til å begynne med også inn for å holde alle medlemmene fullstendig samlet under én hatt, dvs. førte i en periode en bevisst “anti-seksjonerings-politikk”. Flere forhold, ikke minst på det internasjonale organisatoriske plan, bidro til at også denne linjen ble uaktuell og dermed forlatt. På siste del av 70-tallet ble spørsmålet om seksjonering av toksikologien tatt opp av styret, og både seksjon for toksikologi og seksjon for klinisk farmakologi så dagens lys noe senere. En seksjon for basalfarmakologi synes anno 1992 å være underveis.

Det ble som allerede nevnt, lagt stor vekt på å utforme hovedforedragssymposievirksomheten ved de større arrangementer inkl. vintermøtene, slik at programmet hadde en bred appell, jfr. det som er sagt foran om formålsparagrafen. Resultatet var at møtene allerede fra starten av regelmessig ble besøkt av farmakologisk interesserte klinikere, farmasøyter fra forskjellige sektorer, representanter fra statlige institusjoner innen helse- og legemiddelsektoren osv. Forfatteren sitter med en viss følelse av at disse gruppene i noen grad er forsvunnet i den senere tid og stiller seg spørsmålet om hvorfor. Har den tiltakende spesialisering, som er et generelt fenomen innen vitenskapene i våre dager, ført til at det ganske enkelt er blitt for vanskelig å formulere møteprogrammer med bred nok appell uten samtidig å måtte gi avkall på kvalitet og dybde?

Vintermøtene og dets forgjengere representerer blant andre ting også utstillingsvinduet for norsk farmakologi/toksikologi og møteprogrammene illustrerer dermed utviklingen i fagene på det nasjonale plan over en 25-årsperiode. Denne utviklingen gjenspeiles også i den aktivitet som selskapets medlemmer har utfoldet på det internasjonale plan. Et godt eksempel: På det Joint Meeting som fant sted kort tid etter at vårt selskap ble dannet, nemlig fellesmøtet mellom det britiske og de skandinaviske farmakologiske selskaper i Edinburgh juli 1968, var det innlegg fra 1 – ett – enkelt norsk medlem. Ved det tilsvarende, neste arrangement, nemlig fellesmøtet mellom det tyske og de skandinaviske selskaper i Travemünde august 1980, var det en serie norske innlegg og postere, foruten at medlemmer av selskapet hadde tatt aktivt del i utformingen av møteprogrammet.

I denne omtale må det ikke glemmes at selskapet i tillegg til vintermøtene hadde en rekke andre interessante arrangementer i perioden, da tildels i samarbeid med andre foreninger. Jfr. liste over arrangementene.

Den paragraf 2 i selskapets lover som er sitert foran, ble sakset fra Dansk Farmakologisk Selskab. Dette gjelder både de krav som ble formulert for ordinært medlemsskap og ordningen med støttemedlemmer. (Det danske selskap hadde som det norske ligget brakk noen år og ble re-etablert noe før vårt (1963)). Mens vi i starten importerte lovparagrafer fra Danmark, har vi senere hatt gleden av å eksportere vår vintermøte-modell til Sverige. De av våre svenske kolleger som ble invitert hit som foredragsholdere, lot gå gjetord østpå om den norske modellen. Resultatet ble at våre farmakologiske kolleger der nå avholder sine egne samlinger bygget på denne modell, og det er naturligvis hyggelig. En bivirkning er imidlertid at de svensker som ble invitert og senere gjeme kom tilbake på eget initiativ, nå er blitt borte fra våre møter, og det er på den annen siden synd.

Jeg vil avslutte her med å si at et eller annet sted i dette skrift – og hvorfor ikke her? bør det fremgå at norske farmakologer har grunn til å stå i takknemlighetsgjeld til de personer som gjenopplivet Norsk Farmakologisk Selskap og som brakte selskapets aktivitet inn i sitt nåværende hovedspor. Takken bør først og fremst gå til Johannes Setekleiv som tok initiativet til gjenopplivingen og ble selskapets første formann, og til dets annen formann, Ivar Øye, som initierte vintermøtene.

Utvikling av klinisk farmakologi innen selskapet

av Sten Jacobsen

Den kliniske utfordring til farmakologien preget selskapets virksomhet allerede fra 60-årene. Dette førte til økende faglig kontakt med både klinikere og farmasøyter. Dette gjenspeilet seg etter hvert i medlemsmassen og møtenes faglige innhold. Men de som var mest engasjert i klinisk farmakologi, følte etter hvert behovet for en faglig, vitenskapelig og profesjonell identifisering og gruppering i organisasjonene. Dette startet på det internasjonale nivå i 1975 ved at en klinisk farmakologisk seksjon ble etablert innenfor IUPHAR. I vårt seskap førte dette til en uformell interessegruppe for klinisk farmakologi.

1 1978 opprettet Nordisk selskap for farmakologi en seksjon for klinisk farmakologi. Samme år tok P.K.M. Lunde opp forslag om en kontaktperson for klinisk farmakologi i selskapets styre. Ved dette fikk fagområdet en mer formell status innen selskapet og ikke som i Sverige og Danmark, hvor man opprettet egne selskaper. Fra denne tid var klinisk farmakologi i økende grad med på å prege selskapets aktiviteter. Samtidig var selskapet en medspiller i anstrengelsene for å oppnå nødvendig status i helsevesen og legeforening.

1 1981 opprettet selskapet seksjon for klinisk farmakologi og klinisk toksikologi, senere forenklet til Seksjon for klinisk farmakologi.

Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi 1981-1992
av Erik Dybing

Denne siste del av NFS/NSFTs nyere historie ble innledningsvis preget av toksikologiens profilering og den derav følgende seksjonering og navneendring av selskapet. Vintermøtene har i hele perioden vært den dominerende virksomheten, men også Poulsson-forelesninger, vår- og høstmøter har vært viktige faglige arrangementer. Mot slutten av perioden har internasjonalisering av farmakologien og toksikologien preget en god del av aktiviteten i selskapet. Disse temaene skal omtales i det følgende.

Toksikologiens utvikling innen selskapet

Så lenge selskapet har bestått, har det vært en forening for både farmakologer og toksikologer. Dette var nedfelt i § 1 i loven til Norsk Farmakologisk Selskap, som det het inntil 1981. I løpet av 1970-årene hadde interessen for toksikologi i Norge økt betydelig. Dette var avspeilet blant annet ved utbyggingen av fagområdet ved Universitetet i Trondheim og ved Statens institutt for folkehelse. Videre ble det i 1978 igangsatt et stort, 3-årig utdannelsesprogram i toksikologi i regi av NAVF. Parallelt med denne faglige satsingen var det også kommet til en øket forståelse for betydningen av toksikologiske kunnskaper når det gjaldt å løse viktige samfunnsmessige oppgaver. Med dette som bakgrunn reiste spørsmålet seg om toksikologer og toksikologisk interesserte i landet var sikret en tilfredsstillende faglig og fagpolitisk organisasjonsmessig tilknytning.

Dette tema fikk sterk aktualitet i forbindelse med at Norsk Biokjemisk Selskap (NBS) i 1979 tok opp en diskusjon om opprettelse av en egen faggruppe for toksikologi i NBS. Starten på denne diskusjonen var en henvendelse fra cand.real. Ole Skaane, Norsk Hydro, til daværende NBS president Heidi Steensland, Lovisenberg Sykehus. Innledningsvis ble dette spørsmålet drøftet med enkeltpersoner innen det toksikologiske fagmiljø, men ble snart en sak mellom NFS og NBS. Som en første reaksjon påpekte NFS’s styre at NFS også var et selskap for toksikologer, at man fremover ville gi toksikologien større plass i selskapets virksomhet og at toksikologien så langt var organisert internasjonalt sammen med farmakologene i IUPHAR. Styret konkluderte dermed at tiden ikke synes å være moden for et eget toksikologisk selskap og at fagområdet toksikologi fortsatt burde tilknyttes NFS. Dette syn fikk støtte da det ble debattert på Vintermøtet 1980, der man anbefalte at NFS og NBS i felleskap burde diskutere seg frem til en egnet samhandling vedrørende organisering av toksikologien.

Det viste seg imidlertid fremdeles å være stor interesse for opprettelse av en faggruppe for toksikologi i NBS blant dette selskapets medlemmer. Det var således behov for en avklaring og rollefordeling mellom NFS og NBS. Dette ble ivaretatt ved at det ble nedsatt en arbeidsgruppe med to representanter fra hver av foreningene, henholdsvis Odd G. Nilsen og Erik Dybing fra NFS og Frode Fonnum og Tore Sanner fra NM. I gruppen ble det enighet om at man ville anbefale begge selskapene å opprette særskilte virksomheter i toksikologi. For NH’s vedkommende burde det opprettes en egen seksjon for toksikologi, mens NBS ville opprette en Faggruppe for biokjemisk toksikologi. Denne faggruppen ville legge hovedvekt på økotoksikologisk og miljøkjemisk virksomhet. Det ble videre foreslått at man skulle være gjensidig representert i hverandres styrer og at man i fellesskap gjennom et organ kalt “Norwegian Group of Toxicology” skulle søke medlemsskap i den planlagte internasjonale toksikologiske unionen (IUTOX). Faggruppe for biokjemisk toksikologi i NBS ble etablert 9. juni 1981, mens toksikologien i NFS ble etablert som en seksjon i begynnelsen av det samme året (se nedenfor).

I etterhånd skulle det vise seg at intensjonen om et tett samarbeid mellom NFS og NBS på toksikologiområdet ikke ble etterlevd i praksis. Riktignok var det de første årene et bra samarbeid når det gjaldt å planlegge, gjennomføre og finansiere fagmøter, men etterhvert ble virksomheten i Faggruppe for biokjemisk toksikologi mindre, slik at samarbeidet mellom NSFT og NBS ble mer tilfeldig og i perioder opphørte helt. Det ble også klarlagt at det konstruerte overbyggingsorganet “Norwegian Group of Toxicology” ikke var forenlig med innmeldelse i IUTOX, og det samme gjaldt senere da det ble spørsmål om å tilslutte norske toksikologer til Federation of European Societies of Toxicology (FEST). Begge disse internasjonale organisasjoner krevet medlemskap av det nasjonale selskap som var hovedrepresentant for landets toksikologer. Det var åpenbart at dette var NSFT (som selskapet ble omdøpt til), og NSFT ble etterhvert tatt opp som medlem både i IUTOX og FEST. Etter at FEST slo seg sammen med European Society of Toxicology (EST) og dannet EUROTOX i 1989, er NSFT nå Norges nasjonale medlem i dette selskapet. Toksikologien har gjennom hele1980-årene og begynnelsen av1990-årene hatt et godt fotfeste i NSFT. Selskapet har fungert som et velegnet faglig forum for de fleste toksikologisk interesserte i landet, med stor og bred virksomhet med hensyn til å presentere nasjonale og internasjonale aktiviteter på feltet. Det er åpenbart at den sterke profileringen ble gjort mulig gjennom et nært samarbeid med basalfarmakologer og kliniske farmakologer. Det er tvilsomt om toksikologien organisasjonsmessig kunne ha stått på egne ben, i hvertfall når det gjaldt å sikre god finansiering av virksomheten. Her har NSFTs støttemedlemmer bidratt mye når det gjelder muligheten for å drive faglig utviklingsarbeid på foreningsnivå.

Seksjonering av selskapet

Med bakgrunn i diskusjonen om toksikologiens plass i NFS og utviklingen innen klinisk farmakologi tok Erik Dybing, Jørg Mørland og Per Knut M. Lunde høsten 1980 opp et forslag om å seksjonere NFS i tre seksjoner, nemlig farmakologi, klinisk farmakologi og toksikologi. Styret nedsatte et utvalg bestående av Sten Jacobsen, Per Knut M. Lunde og Erik Dybing for å vurdere dette forslaget og til å komme med eventuelle nødvendige lovendringsforslag. Dette utvalget kom frem til at man skulle lage to spesialseksjoner, nemlig i toksikologi og klinisk farmakologi. Tradisjonelle og praktiske grunner tilsa at man egentlig ikke laget noen seksjon for farmakologi, som vil være fellesnevneren for selskapet også i fremtiden. Seksjoneringen ble bedømt å kunne tilgodese de fagpolitiske behov man måtte ha både nasjonalt og internasjonalt, samtidig som man ville beholde ett selskap og derved få et felles forum. Dette ble sett på som verdifullt både av hensyn til miljøets størrelse og tverrfaglighet. Styret sluttet seg til disse synspunkter og vedtok å legge saken frem på generalforsamlingen i 1981.

For blant annet å markere toksikologiens plass, ble man enig om å omdøpe selskapet til Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi (NSFT). Styresammensetningen ble også endret, idet de to seksjoner skulle organisere seg med egne seksjonsstyrer, og deres respektive formenn skulle automatisk bli representert i NSFTs styre. I tillegg ble medlemmenes tilknytning til Nordisk Farmakologisk Selskap, IUPHAR og IUTOX avklart i det nye lovforslaget som ble fremlagt og diskutert på NH’s generalforsamling på Beito 31. januar 1981. Dette forslaget ble i prinsipp vedtatt, men siden selskapets lover nødvendiggjorde en konfirmering på en ny generalforsamling, ble det endelige vedtak om navneendring og seksjonering først vedtatt på ekstraordinær generalforsamling den 31. mars 1981 på Blindern. NSFT var derved en realitet. Spesialseksjonene ble kalt henholdsvis “Seksjon for toksikologi” og “Seksjon for klinisk farmakologi og klinisk toksikologi”. Sistnevnte betegnelse ble i 1992 endret til det enklere “Seksjon for farmakologi”.

Seksjoneringen av selskapet synes å ha vært en vellykket løsning. Det har gitt forsterket tyngde når det gjelder drift av selskapet og skapt en kraftigere og bredere plattform for den faglige og fagpolitiske virksomhet som det har vært naturlig for selskapet å drive. Riktignok er det blitt et betydelig spenn i medlemsmassen samlet sett, men så langt har nettogevinsten vært åpenbar av å holde basalfarmakologien, den kliniske farmakologien og toksikologien samlet. Dette reflekteres blant annet i en stadig økende medlemsmasse. Ved utgangen av 1991 hadde NSFT 355 ordinære medlemmer, hvor 79 i Seksjon for toksikologi, 172 i Seksjon for klinisk farmakologi, 35 i begge seksjoner og resten uten seksjonstilknytning. Selskapet hadde på dette tidspunkt dessuten 37 støttemedlemmer.

NSFT deltok aktivt i diskusjonene om å etablere klinisk farmakologi som egen spesialitet. Det var NSFT som oversendte Den norske lægeforening søknaden om godkjenning i 1988, og i 1989 ble klinisk farmakologi godkjent som spesialitet.

Annen nasjonal møteaktivitet

I begynnelsen av 1980-årene gjennomførte selskapet mange interessante og hyggelige institusjonsbesøk, hovedsakelig i Oslo-regionen. Den besøkte institusjonen hadde her lagt opp til et faglig program, der formål, oppgaver og aktiviteter ved institusjonen ble presentert. I tillegg var det gjerne en omvisning og sosialt samvær etterpå. Disse tiltakene ble det satt stor pris på, og de var med på å styrke kunnskapen om de forskjellige virksomheter og bidro til god kontakt mellom selskapets medlemmer. I tillegg til vintermøter og arrangementer i forbindelse med utdeling av Poulsson-medaljen har det vært avholdt en rekke møteaktiviteter i selskapets regi, både som større vårmøter og enkeltstående minisymposier, seminarer og enkeltforedrag. Det har imidlertid vist seg at det ikke alltid er like lett å få oppslutning om slike møter, særlig dersom de blir lagt utenfor arbeidstid. Her har nok holdningene endret seg markant i løpet av selskapets historie. Men fortsatt ser det ut til at mange setter pris på selskapets høye møteaktivitet, så det er å håpe at fremtidens forskjellige styrerepresentanter er villige til å gjøre en jobb for selskapet og påta seg den merbelastning som slike møtearrangementer innebærer.

Økonomiske forhold

Selskapets økonomi har i gjennom hele perioden vært sterk, noe som ikke minst skyldes bidragene fra støttemedlemmene. Denne støtten har kommet dels som regulær kontingent fra støttemedlemmene, dels som spesiell støtte til vintermøtene. Det er helt klart at selskapet ikke hadde kunnet opprettholde sin høye aktivitet som har funnet sted, dersom støtternedlemmene ikke hadde vært så positive i så måte. På den annen side har støttemedlemmene, som alle andre medlemmer, fått mye igjen for medlemskontingent og andre inntekter, det er et meget stort antall gratistimer som de forskjellige styrers representanter opp igjennom årene har nedlagt i selskapets -virksomhet. Det har vært styrets filosofi at selskapets inntekter kontinuerlig skal omsettes i faglige og fagpolitiske aktiviteter, slik at det ikke har vært noe mål å legge seg opp midler.

Et annet økonomisk gunstig tiltak, har vært stipendordningen til aktiv deltagelse på vintermøtene for forskere i begynnelsen av sin løpebane. Ved stipendmidler donert av NOMI og NO-RE-FARM har det i de senere år blitt gitt stipend til opptil 11 personer á kr. 1.000. I tillegg til dette har NSFT gitt reisestøtte til deltakere på vinterinøtene fra Bergen, Trondheim og Tromsø.

Nordiske aktiviteter

Som medlem av Nordisk Farmakologisk Selskap har NSFTs styrerepresentanter og medlemmer vært mye involvert i det nordiske samarbeidet innen NSFTs område. Trondheimsmiljøet tok et stort løft da de påtok seg arrangementet med det XXXII Nordiske farmakologimøte, Trondheim 29. juni- l. juli, 1981. Hans Cato Guldberg var møtets president, mens Rolf Walstad hadde oppgaven som sekretær. Kongressen dekket både farmakologiske, klinisk famlakologiske og toksikologiske temaer. De 180 deltagere uttrykte sin tilfredsstillelse med et vellykket arrangement.

I 1988 ble XIX Nordic Congress of Physiology and Pharmacology avholdt i Oslo, 12.-15. juni. Jan-Bjøm Osnes var representert i organisasjonskomiteen, som ellers var dominert av fysiologene. Det ble stilt spørsmål om grunnlaget for fremtidig samarbeid med fysiologene var til stede ut fra erfaringene med Oslo-møtet. Imidlertid valgte man å forsøke et samarrangement til i København 1992, under forutsetning av likeverdig representasjon av farmakologer og fysiologer i organiseringen.

Spørsmålet om å utvide Nordisk Farmakologisk Selskap til et nordisk selskap for farmakologi og toksikologi ble livlig diskutert på generalforsamlingen i Oslo 1988. Modellen for en slik nordisk organisasjon skulle være den norske (og den danske) foreningen som hadde begge fagområder representert. Situasjonen i Finland og Sverige er imidlertid anderledes. Der har man har spesielle selskaper for henholdvis farmakologi og toksikologi. Det skulle vise seg at det ikke var grunnlag for å lage et slikt felles nordisk selskap, til det var holdningene mellom farmakologer og toksikologer i de øvrige nordiske land for forskjellige.

Et forsøk på å ha et faglig nordisk samarbeid mellom farmakologer og toksikologer ble gjort i forbindelse med det nordiske farmakologmøtet i Reykjavik, Island i 1989. Deltagelsen fra toksikologsiden var imidlertid beskjeden, hvilket førte til at NSFT påtok seg ansvaret, sammen med Nordic Environmental Mutagen Society, å lage et rent toksikologisk nordisk møte i 1990, NORDTOX-90, som ble avholdt på Beito i mars. Dette ble en faglig suksess, i tillegg ga møtet et godt sosialt og økonomisk utbytte. Organisasjonsansvarlige for dette møtet var Jørn A. Holme, Richard Wiger, Erik Dybing, Lise Tinim Haug, Christine Bjørge og Bente Trygg. På Beito etablerte man en uformell toksikologisk komite som skulle være ansvarlig for planlegging av fremtidige møter, informasjonsutveksling og kursarrangement. Holdningene til det nordiske samarbeidet var at dette er meget verdifullt, men at det ikke nødvendiggjør noen egen organisasjon.

Erik Dybing ble valgt til generalsekretær i Nordisk Farmakologisk Selskap i 1988 og har fortsatt frem til nå. Selskapets viktigste rolle er å fungere som styre for tidsskriftet Pharmacology & Toxicology, i tråd med endringen som fulgte av internasjonaliseringen av Acta Pharmacolgica et Toxicologica i 1987, og initiere nordisk møtevirksomhet. Det pågår en diskusjon om behovet for og formen på fremtidige nordiske møter blant annet i lys av utviklingen av fagområdet farmakologi i europeisk sammenheng. Dette er forsåvidt ingen ny diskusjon, men den er blitt forsterket ved de fagpolitiske og politiske endringer som har funnet sted de siste årene.

Internasjonal profilering

NFS og senere NSFT har forsatt sitt medlemsskap i International Union of Pharmacology (IUPHAR). Tidligere viste NSFT ikke nevneverdig initiativ i IUPHAR-sammenheng, mens man i de senere år har vært med på å profilere IUPHAR’s aktiviteter. Særlig verdt å merke seg er at Per Knut M. Lunde har vært meget sentral i IUPHAR Section of Clinical Pharmacology i den siste 10-års periode. Han var generalsekretær i seksjonen fra 1981-87, visepresident i 1987-92 og ble i 1992 valgt til seksjonens president. Erik Dybing har vært kasserer i IUPHAR Section of toxicology fra 1987.

En ny farmakologisk organisasjon så dagens lys i forbindelse med at European Federation of Pharmacological Societies ble etablert i 1991 med NSFT som nasjonalt medlem. Foreløpig har ikke denne organisasjonen markert seg i særlig grad, og det er usikkert hvilken rolle den vil spille i fremtiden. Til nå har NSFT hatt en noe avventende holdning, men man har valgt å være med for å bli godt nok informert om utviklingen i denne organisasjonen.

På toksikologisiden har det også skjedd mye når det gjelder internasjonal organisering. NSFT ble medlem i International Union of Toxicology (IUTOX) da den ble etablert på verdenskongressen i toksikologi i San Diego i 1983. På den siste IUTOX-kongressen i Roma i 1992 ble Erik Dybing innvalgt i nominasjonskomiteen. På europeisk nivå ble det i 1984 etablert en Federation of European Societies of Toxicology (FEST) med NSFT som medlem. FEST ble en konkurrent til det allerede eksisterende European Society of Toxicology (EST), et selskap som bare hadde individuelle medlemmer i motsetning til FEST. Det pågikk lenge en diskusjon om å slå sammen FEST og EST, men først i 1989 ble dette arbeidet kronet med hell da EUROTOX ble stiftet under verdenskongressen i toksikologi i Brighton. EUROTOX er et selskap både for de nasjonale toksikologiske selskaper i Europa og individuelle medlemmer. Erik Dybing var visepresident i FEST fra 1987-89 og ble valgt som visepresident i EUROTOX i 1989. Han vil ta over som EUROTOX president på kongressen i Uppsala 1993.

Sammenslåing av NSFT og Toksikologisk forening
av Birgitte Paulsen

Toksikologistudenter på Blindern etablerte på begynnelsen av 1990 årene sin egen forening; Toksikologisk Forening. Dette var en mer uformell forening som arrangerte kveldsmøter med fagprat, soppturer – for å lære mer om de giftige soppene og toksikologisk julebord. Foreningen ga også ut en nyhets avis om studiemiljøet på Blindern. Etter hvert som Toksikologisk Forening vokste, utviklet den uformelle nyhetsavisa seg til ”Toksikologen” og foreningen begynte å arrangere faglige heldags møter.  

For å få styrket det toksikologiske miljøet i Norge inviterte toksikologiseksjonen i NSFT, Toksikologisk Forening om en sammenslåing. Som nevnt tidligere i NSFTs historie – avsnitt: Toksikologiens utvikling innen selskapet – tok Norsk Biokjemisk Selskap (NBS) opp en diskusjon om opprettelse av en egen faggruppe for toksikologi i NBS på slutten av 70-tallet. NFS (tidligere navn på NSFT) gikk i mot dette, siden NFS var et selskap for Toksikologer. Internasjonale foreninger ønsket også å forholde seg til kun en Norsk toksikologisk forening. Dette resulterte i at NFS fikk en egen toksikologi seksjon og at foreningens navn ble omdøpt til NSFT. NSFT mente fortsatt at Norge hadde et for lite toksikologi miljø til å operere med to toksikologi foreninger. Flere av medlemmene var også medlemmer av begge foreningene.

På generalforsamlingen i de respektive foreningene i 2000 ble det enighet om at man skulle ha et samarbeids år med felles interimstyre, bestående av representanter fra begge foreningene. Leder i toksikologiseksjonen var i denne perioden Magne Refnes og seksjonen hadde i overkant av 100 medlemmer. Toksikologisk Forening hadde nesten 200 medlemmer og lederen var Johan Øvrevik.

Samarbeidet fungerte svært godt og aktiviteten i foreningen var høy. I løpet av 2000 var foreningene sammen om å arrangere Vintermøtet på Beitostølen, et vårmøte om ”Allergifremkallende stoffer i miljøet”, et høstmøte om ”Reproduksjonstoksiske stoffer i miljøet” og NordTox-2001 med syv symposier. I 2000 var det toksikologene som overrakte Poulsson-medaljen, den gikk til professor Inger Nafstad for hennes banebrytende arbeide innen reproduksjonstoksikologi.

Etter dette samarbeidsåret gikk interimstyret inn for sammenslåing av foreningene og la dette frem ved de respektive foreningers generalforsamlinger i 2001. I toksikologiseksjonen til NSFT var det positiv stemning for en sammenslåing. Toksikologisk Forening hadde sendt ut informasjon til alle medlemmene om viktigheten om deltakelse i avstemningen på generalforsamlingen februar 2001. 

Det var viktig for Toksikologisk Forening å få beholde medlemsbladet Toksikologen og andre uformelle tradisjoner som julebord og soppturer. 

På styremøtet i NSFT 20. april 2001 ble alle medlemmene i Toksikologisk Forening kollektivt tatt opp i NSFT. Antallet medlemmer i toksikologiseksjonen økte nå fra 112 til 300.

Poul Edvard Poulsson-forelesningene
av Johannes Setekleiv

Dr. med Poul Edvard Poulsson (1858-1935), professor i farmakologi ved Universitetet i Oslo 1895-1928.

Det var flere grunner til at man søkte å etablere faste, årlige Poulsson-forelesninger. For det første ønsket man å hedre minnet om den første norske farmakolog. Man hadde også behov for å gi faget en identitet i en nyetableringsfase. Dessuten så man muligheten for kontakt med ledende utenlandske farmakologer og farmakologiske miljøer gjennom inviterte foredragsholdere. I tillegg ville et slikt fast, årlig program ha betydning for møtevirksomheten. Endelig var det 75-års jubileum for Farmakologisk institutt i Oslo.

Poul Edvard Poulsson var født i Larvik 18. april 1858. Hans far, Edvard Christian Poulsson (1818-1896) var lege og hans mor Antoinette Fredrikke (1829-1876) var født Sverdrup (og søster til Georg Sverdrup). Faren ble distriktslege i Vardø. Da Poul Edvard var 10 år gammel (1868) ble faren “berglæge” på Kongsberg. Til 1873 gikk han på Kongsberg -skole og fra 1873 til 1875 på Aars og Voss’ skole. Han tok latinartium i 1875 og examen philosophicum i 1876. Hans medisinstudium ble avbrutt på grunn av sykdom i ca. 1 1/2 år (1881-1882) da han blant annet var med på en tur med seilskute til Skottland, Finland og Russland. Medisinsk embetseksamen fikk han i 1885. I studietiden studerte han også botanikk, en interesse han dyrket aktivt hele livet.

Etter eksamen var han i et år kandidat ved Rikshospitalet (Med. og Kir. avd. A og Fødselsstiftelsen) og en kort tid reservelege ved Kir. A. Somrene 1887-1889 var han assistentlege ved Sandefjord Bad. Fra høsten 1887 til våren 1891 var han på studieopphold i Tyskland, først som reisestipendiat, senere som adjunktstipendiat. Han studerte først et semester analytisk kjemi hos professor Fresenius i Wiesbaden og var senere en tid assistent hos ham. I ca. 3 år studerte han så farmakologi i Strassburg hos professor Schraiedeberg. Fra 1890 var han assistent ved det farmakologiske institutt der.

I 1891, etter professor Lochmanns død, overtok Poulsson forelesningene i farmakologi ved Universitetet i Kristiania. Samtidig var han overlege ved Sandefjord Bad (1891-1897). I 1892 tok han den medisinske doktorgrad og i 1895 (30.0l.) ble han utnevnt til ekstraordinær professor i farmakologi og toksikologi. Ordinær professor ble han først i 1913.

Forskningsmulighetene ved Farmakologisk institutt var svært begrenset på grunn av mangelfulle lokaler inntil 1920 da Farmakologisk institutt overtok Universitetsbibliotekets fraflyttede lokaler i Vestbygningen, Karl Johansgt. 47. P.E. Poulssons tidligste forskning gjaldt studier av stryknin og kokain. Han skrev blant annet kapitlene om stryknin og kokain i Heffter’s Handbuch der experimentellen Pharmakologie. Hans doktoravhandling var “Om det ætheriske filixextrakts toxiske og anthelmintisk virkende bestanddel”. Ellers publiserte han artikler om en rekke farmakologiske og andre medisinske emner og om botaniske emner.

P.E. Poulsson ble imidlertid mest kjent for sin lærebok i farmakologi. Den var bygget opp etter prinsipper som var nye den gang (1905). Boken ble oversatt til tysk, engelsk og spansk og fikk stor utbredelse – den tyske oversettelsen kom i 13 utgaver. I 1928 gikk Poulsson av for aldersgrensen, men overtok da ledelsen av Statens Vitaminlaboratorium. Poulsson døde plutselig 19. mars 1935. P.E. Poulsson beskrives som en god foreleser og en vennligsinnet mann. Han hadde mange venner, få motstandere og ingen fiender heter det i en av nekrologene om ham.

P.E. Poulssons minnemedalje

I forbindelse med Poulsson-forelesningene fant man at foreleserne burde få en minnemedalje. Det var kjent at Poulsson var motstander av ordensvesen og at han i sin tid avslo St. Olavs Orden og mange utenlandske ordener. Hans sønn, overlege Kaare Poulsson, som ble kontaktet i denne forbindelse, mente at faren ville ha satt pris på at Norsk Farmakologisk Selskap minnet og hedret ham med en årlig forelesning og en minnernedalje. Det viste seg da at det fantes få bilder av P.E. Poulsson. Gravør og medaljør H. Rui, Oslo, laget likevel en vellykket medalje etter de bilder av Poulsson som lot seg fremskaffe. Den første Poulsson-forelesning ble holdt på det nordiske farmakologmøtet i Oslo i 1970 – som også var 75-års jubileum for Farmakologisk institutt. Senere har en rekke internasjonalt kjente utenlandske farmakologer vært Poulsson-forelesere. Noen norske forelesere har det også vært – selv om det som nevnt ikke var den opprinnelige mening med disse forelesningene. Poulsson-forelesningene har i første rekke vært en god mulighet for Norsk Farmakologisk Selskap til å få kontakt med kolleger i det nære og fjernere utland.

Vintermøtene

av Ivar Øye og Erik Dybing

På generalforsamlingen 29.05.72 ble følgende styre valgt: Knud Landmark, Per Løkken (sekretær), Reidar Bredo Sund (kasserer), Erling Søgnen og Ivar Øye (formann). Det nye styret mente at tiden nå var moden for årvisse norske farmakologimøter av et noe større omfang (“kongress-type”).

Under festmiddagen i forbindelse med Nordisk Farmakologimøte i Oslo i 1970 hadde Knut Næss åpenbaret seg som oljesjeik (se omtalen av møtet). Som så ofte ellers var han først ute. For i årene som fulgte, åpenbarte oljesjeiken Ola seg rett som det var for det spirende farmakologiske miljøet i Norge: det verserte planer om et farmakologiens og toksikologiens hus, lister over instrumenter og utstyr som var ønsket i forbindelse med den nær forestående gigant-opprustning av universitets-instituttene ble utfylt i all fortrolighet, det var generell enighet om at rekrutteringen til faget måtte påskyndes, – prognosene tydet på at det ville bli et stort behov for farmakologer i nær fremtid, både ved universitetene og for å fylle nye fagområder som klinisk farmakologi og toksikologi, samt i den offentlige og private sektor i det forskningsbaserte, høyteknologiske industrisamfunn som vi nå var på full fart inn i.

Det var derfor ikke tilfeldig at selskapets styre i 1972 gikk sterkt inn for å få igang nasjonale møter som både kunne bli et kontaktforum og en faglig arena for selskapets voksende antall medlemmer fra de ulike deler av landet. Spørsmålet om hvilken fonn et slikt møte burde få, ble diskutert en del i styret. Møte-aktiviteten de foregående år, med Nordisk Farmakologimøte i Oslo i 1970 som det absolutte klimaks, hadde vist at det fantes en hård kjerne av trofaste møtedeltakere. Men de tradisjonelle ettermiddags- og kveldsarrangementene hadde sine begrensninger. Det begynte å bli mange slike tilbud, ikke minst innen farmakologisektoren der også Institutt for Farmakoterapi arrangerte regelmessige kveldsmøter vedrørende terapi-relaterte emner etterfulgt av diskusjon, øl og snitter. Disse møtene hadde imidlertid en noe spesiell karakter. Tiden krevet en eller annen form for åpne møter som ville samle folk med farmakologisk interesse både fra legemiddelindustrien, de offentlige myndigheter, basale universitetsmiljøer og kliniske institusjoner. Formannen, som hadde deltatt i biokjemikernes “vinterrnøter” fra det første forsøk på Finsehytta i 19 ? , var overbevist om at dette var en form for møtevirksomhet som passet nordmenns lynne og livsstil. Etter en del diskusjon i styret ble man enige om å arrangere et farmakologisk vintermøte på Rauland Høyfjellshotell i Telemark i januar/februar 1973.

Programmet for det første farmakologiske vintermøte omfattet både korte innlegg (presentasjon av forsknings-resultater) samt oversikts-foredrag av generell interesse. Det første var viktig for å skape det omtalte forum der ikke minst den yngre generasjon kunne melde på innlegg etter eget ønske og få anledning til å presentere sine arbeider på norsk, samt få anledning til å svare på spørsmål fra et stort og kresent antall tilhørere på sitt eget morsmål. Det andre var viktig for å samle farmakologi-interesserte fra kliniske og akademiske institusjoner, offentlige myndigheter og legemiddelindustrien. For at arrangementet skulle bli vellykket var det viktig å få med alle disse sektorene og at alle hadde utbytte av å delta. Til det første vintermøtet ble det påmeldt 21 frie foredrag. Det var ikke flere enn at man kunne klare seg med en samlet sesjon. Deltakerlisten omfattet i alt 80 personer, ledsagere og noen barn medregnet. Den sosiale side var viktig. Det første vintermøtet ble vurdert som vellykket også fra denne synsvinkelen, og vintennøtene ble etter dette en fast årlig begivenhet. Rauland ble stedet også for vintermøte nr 2 (1974). Deltakerantallet hadde nå steget til 120 og pensjonsprisen til runde kr 100 pr døgn. Opplegget var nokså likt første møte. Antallet frie (påmeldte) foredrag var omtrent som første år, og man klarte seg med en felles sesjon.

Et forholdvis stort deltakerantall var nødvendig både for å sikre økonomien og for at møtet skulle få den ønskede karakter av en seriøs fag-kongress. Vintermøtene bidro utvilsomt til at antallet støttemedlemmer økte. Styret så dette som verdifullt både fra faglig og sosial synsvinkel, og det styrket Selskapets økonomi slik at man etter hvert kunne tillate seg å invitere utenlandske foredragsholdere, fortrinnsvis fra våre naboland. Det var i utgangspunktet et ønske at “kongress-språket” skulle være norsk/skandinavisk, og man var derfor tilbakeholdende med å invitere foredragsholdere fra andre land enn de nordiske de første årene. Vintermøtene ble således ikke bare kontaktmøter for selskapets medlemmer, men skapte også bedre kontakt med nordiske kolleger.

Helt problemfrie var imidlertid heller ikke vintermøtene. Bergens-farmakologene kunne fortelle om ekstremt vanskelige kjøreforhold over fjellet til Rauland på denne tiden av året. Dette var en av grunnene til at det 3. møtet (1975) ble lagt til Ustaoset, et ikke ukjent reisemål vinterstid for våre kjære kolleger i vest. På Ustaoset hadde vi våre første inviterte foredragsholdere fra utlandet: professorene Jens Schou fra København og Erik Anggård fra Karolinska institutet i Stockholm. Anggårds beskrivelse av vintermøtenes karakteristiske form blir nok husket av mange: “Først åker man skidor til man er trøtt, så går man i badstu og slukker tørsten med en pilsner, etter dette nyter man en bedre lunsj og så går man i foredragssalen og slukker lyset”. Denne særnorske møteform setter helt spesielle krav til kvalitet både hos foredragsholdere og tilhørere. I jubileumsåret snakker alle om kvalitetssikring innen helsevesenet. Det er grunn til å være stolt av at Farmakologisk vintermøte hadde innebygget en kvalitetssikring allerede fra starten.

På Ustaoset sprengte antallet påmeldte foredrag rammen for det som var mulig å avvikle i en sesjon med mindre man forlenget møtetiden. Man hadde derfor 2 sesjoner parallelt. Dette har sine ulemper, bl. a. er det ikke så lett å vite hvem som skulker unna sin borgerplikt.

Det at vintermøtet ble lagt til Ustaoset førte ikke til den ventede invasjon av deltakere fra fiskeværene i vest, og hotellet var heller ikke et typisk kongress-hotell, bl. annet måtte man ut i vinterkulden for å komme til plenumssalen. Det 4. vinterinøtet ble derfor atter lagt til Rauland (29.1-1.2.76). Antallet deltakere hadde nå steget til over 200 og pensjonsprisen til kr 120. Årets utenlandske gjester var Sune Rosell fra Karolinska Institutet og Bengt Kållen fra Embryologiska institutionen, Universitetet i Lund. Antallet påmeldte foredrag var omtrent som foregående år og det var nødvendig å fortsette med to parallelle sesjoner.

Det var tydelig at vintermøtene nå hadde funnet sin form. Møtet i 1977 var i opplegget ganske likt møtet i 1976. Utenlandske gjester var Lars Terenius fra Uppsala og Bertil Diamant fra København. Vintermøtene var blitt populære: problemet var ikke lenger å lokke et tilstrekkelig antall til å delta, nå var problemet at hotellet ikke lenger var stort nok! Mange så også sitt snitt til å ta med familie på en liten ekstra vinterferie. Rauland Fjellstoge måtte benyttes for å innkvartere noen av deltakerne mens andre måtte bo i hytter. Ikke alle var like begeistret for hytteliv i denne spesielle sammenheng. Per Løkken gikk i bresjen for å finne et nytt stamkvarter for vintermøtene, og valget falt til slutt på Beito Høyfjellshotell.

Med et lite opphold i 1990 og 1991, da møtet ble arrangert på Lillehammer Turisthotell, har de fleste av vintermøtene siden blitt holdt på Beito. Forflyttingen skyldtes dels ønsket om å oppleve et nytt møtested som var noe mer tilgjengelig fra Bergen, Trondheim og Tromsø, dels fordi de tekniske forhold på Beito etterhvert ikke fungerte fullt ut tilfredsstillende. Etter to års erfaringer fra Lillehammer med usikre leieforhold fremover mot olympiaden, samt at Beito hadde utbygget sine møtelokaler, valgte styret å vende tilbake til Beito i 1992. Dette falt heldig ut, rent fortsett fra at snøforholdene ikke var ideelle. Men det er kanskje ikke styrets ansvar alene!

Det faglige programmet på vintermøtene har stort sett fulgt samme faglige lest, med symposier, frie foredrag og posters. Etter at seksjoneringen ble innført i 1981 valgte man de nærmeste årene å la basalfarmakologien, den kliniske farmakologien og toksikologien være ansvarlige for hvert sitt symposium. Mot slutten av perioden varierte man dette opplegget noe, idet man hadde større, gjennomgående temaer der man begynte basalt og sluttet klinisk. Programmene har neppe funnet sin endelige forrn. Det kan tvert imot synes hensiktmessig å endre strukturen over tid og ikke stivne i et bestemt system. Samlet vurdert har vintermøtene fungert meget bra, noe som ikke minst kommer til uttrykk når våre nordiske kolleger har vært på besøk hos oss og beklaget at man ikke har noe tilsvarende i eget land.

Liste over hovedprogrammene for vintermøtene

1973

Legemiddelkontroll – legemiddelinformasjon

B. Jøldal: Legemiddelkontrollens fremtidige organisering i Norge.

R. Mathisen og F. Christie: Legemiddelinformasjon fra almenpraktikerens synspunkt.

Foredrag:

J. Setekleiv: Trafikk og medikamenter.

O. Klepp: Cytostatika – hvor står vi i dag? Frie foredrag: 21

1974

Paneldiskusjon: Hvem skal ta seg av miljøtoksikologien i Norge?

Panel: E. Søgnen, J. Barstad og S. Jacobsen.

Foredrag:

W. Velle: Østrogener som abortfremkallende middel hos dyr.

B.-I. Nesheim: Posteoital antikonsepsjon.

J. Setekleiv: Akupunktur-analgesi og andre inntrykk av kinesisk medisin.

T.B. Sirnes: Om farmakoterapi ved depresjoner.

CD. Jacobsen: Om legemiddelallergier.

Frie foredrag: 17

1975

Foredrag:

E. Enger: Etiske problemer i klinisk medisin – spesielt med hensyn til rnedikamentutprøvning. J. Schou (København): Cannabisstoffenes skjebne i organismen og mulighetene for deres påvisning.

E. Ånggård (Stockholm): Prostaglandiner og deres kliniske anvendelser.

K. Næss og Inga Lunde: Bivirkningsnemndas virksomhet.

J.A. Årli: Nyere synspunkter på fenytoins bivirkninger.

S. Nilsson og A. Aakvaag: Idrett og medikamenter – innledning til diskusjon.

Frie foredrag: 27

1976

Peptider i sentralnervesystemet

S. Rosell (Stockholm): Substance P – a biogenic polypeptide of possible physiological significance.

K.M. Gautvik: Hypothalamisk regulering av hypofysens aktivitet.

K.L. Reichelt: Regulerende effekter av oligopeptider.

Medikamenter og graviditet

B. Kållen (Lund): Medikamenter og graviditet – en oversikt.

J. Setekleiv: Legale og etiske aspekter.

Foredrag:

J. Jervell: Perorale antidiabetika – bør indikasjonsstillingen revurderes?

O.A. Aspøy, A.K. Horvei og K. Laake: Sosialfarmakologi: Legemiddel-forbruk og bivirkninger i et indremedisinsk pasientmateriale.

Frie foredrag: 25

1977

Paneldiskusjon: Trenger vi en godkjenningsordning for klinisk utprøving av legemidler i Norge? Panel: E. Munthe, I. Lunde, E. Thom og Chr.F. Borchgrevink.

Foredrag:

B. Diamant (København): Regulering av histaminfrisetting.

L. Terenius (Uppsala): Opiatreseptorer og deres ligander.

O.D. Lærum: Cytostatika og cellekinetikk.

H. Arnesen: Fibrinolytisk behandling ved ferske venøse trombo-embolier.

Frie foredrag: 33

1978

Hjertet

K. Rasmussen: Dagens status i behandlingen av det akutte myokardinfarkt.

Øye, L-B. Osnes og T. Skomedal: Adrenerge reseptorer i hjertet.

Smerte – smertelindring

T. Lømo: Smertens nevrofysiologi og endogene smertehemningsmekanismer

H.P. Breivik (to foredrag): 1. Nye metoder for behandling av pasienter med kroniske smerter i relasjon til endogene smertehemningsmekanismer. 2. Analgetika og psykotrope medikamenter i relasjon til endogene smertehemningsmekanismer.

O. Robak: Bivirkningsproblematikk ved bruk av psykotrope medikamenter i smertebehandling.

Miljøtoksikologi

G. Tognoni (Milano): Tlie Seveso lesson.

B. Källen (Lund): Reproductive failure and the environment: A study of malformation and perinatal death in Sweden.

Frie foredrag: 28

1979

Klinisk legemiddelutprøving i Norge -forutsetninger, målsetting, omfang og konsekvenser P.K.M. Lunde: Innledningsforedrag.

I.L. Eriksen: Kliniske prøvninger ved Ullevål sykehus 1974-77 – kartlegging og konsekvensanalyse.

D. Jensen d.y.: Human farinakologiske studier av uhemmet blære.

V. Hansteen: Multisenterprøving av propranolol etter akutt hjerteinfarkt.

E. Lærum: Psykosomatisk sykdom i almenpraksis med medikamentelle aspekter.

E. Thorn: Legemiddelindustriens synspunkter, ønsker og krav.

I. Lunde: Kontrollmyndighetenes synspunkter, ønsker og krav.

O.E. Skaug: Bør de lokale legemiddelkomiteer involveres i klinisk prøving?

I symposiet inngikk videre en rekke frie foredrag med relasjon til emnet.

Prostaglandiner – farmakologiske aspekter

M. Hamberg (Stockholm): Prostaglandiner – biokjemi og fyisologi: Dagens status.

B. Fredholm (Stockholm): Prostaglandiner – farmakologiske aspekter og eventuelt terapeutisk potensial.

H. Prydz: Prostaglandiner – blodplater og karendotel.

Foredrag:

E. Flückinger (Basel): Bromocriptine -pharmacological and clinical aspects.

G. Wahlstrdm (Umeå): Kronobiologi – kronofarmakologi.

Frie foredrag: 29

“Workshops” kl. 21 de to første aftener. (Temata er ikke angitt i programheftet).

1980

Toksikologi

S.D. Nelson ( Seattle): Alteration of drug toxicity by structural modification

S. Orrenius ( Stockholm): Glutathion og cellulær toksisitet

T. Norseth: Utskillelse av metylkvikksølv i galle – en modell for studiet av tung-metallers toksikologi

E. Dybing: Mutagen- og karsinogenstudier med hårfargemidler og fenacetin

Variasjoner i legemiddel-metabolisme og -respons

D.S. Davies (London): Interindividual differences in drug metabolism and their effects in therapeutics

J. Mørland: Variation in rate of drug acetylation

Reseptorer

J. Engel (Göteborg): Dopamin-reseptorer i sentralnervesystemet

1981

Farmakologi

S. Hammarstrdm (Stockholm): Leukotriener

C. Bræstrup, (København): Benzodiazepinreseptorer -endogene ligander

Toksikologi

S. Orrenius (Stockholm): Toksikologiske aspekter ved reaktive former av oksygen

T. Aune: Resymé fra NTNF-utredningen “Energi og forurensninger” med vekt på helseeffekter O. Nilsen: Inhalasjonstoksikologiske screening-studier

S. Langård, Oslo: Inhalasjonstoksikologiske langtidsstudier

H. Siem: Epidemiologiske studier -Grenlandsundersøkelsen

Plenumsdiskusjon

Behovet for nasjonale forsknings- og kontrollaktiviteter innen området luftforurensninger Workshop

Analysemetodikk i klinisk farmakologi og toksikologi

1982

Toksikologi

J.Å. Gustafsson (Stockholm): Molekylære mekanismer ved TCDD-forgiftning

J.Å. Gustafsson (Stockholm): Hormonell regulering av metabolsk aktivering

Klinisk farmakologi

N. Saugen: Bruk av sykehusstatistikken

K. Laake: Forbruksundersøkelser – metode og problemer

A. Bjørndal: Psykofarmaka-bruk ved norske sykehus og i almenmedisin

H.E. Rugstad: Medikamentbruk i norske fengsler

P.F Hjort: Legemiddelforbruks-undersøkelser i lys av helsetjenesteforskning

Farmakologi

J-B. Osnes: Adrenerg påvirkning av hjertet: farmakologiske aspekter

G.D. Olsen (Bristol): Drug related developmental abnormalities

1983

Cytostatika – basale og kliniske aspekter

L. Endresen: Sensitivitets- og resistenstesting av tumorceller in vitro som terapiveiledning for cytostatika

G. Huseby: Bruk av cytostatika ved ikke-rnaligne lidelser

O.D. Lærum: Flow-cytornetri til vurdering av terapeutisk effekt av cytostatika

P.M. Ueland og H.E. Rugstad: Resistensutvikling ved cytostatikabruk, cellulære og biokjemiske mekanismer

Toksikologisk testing og evaluering

O.G. Nilsen: Relevans av administrasjonsmåte og dose

T. Sanner: Bruk og tolkning av in vitro tester

T. Malmfors (Stockholm): Risikoevaluering på grunnlag av dyreforsøk

Recombinant DNA

Hale: Therapeutic opportunities and problerns created by modem biotechnology

O. Westbye: Legemiddelkontrollens syn på legemidler fremstilt ved recombinant DNA-teknikken

1984

Løsningsmidler B. Holmberg (Stockholm): Problem kring riskbedømning av organiska lösningsmedel, spesiell referens til kanser

F. Levy: Organiske løsningsmidler, skader på sentrainervesystemet

O. Dale: Anestesigasser, et helseproblem for anestesipersonen?

Vevspenetrasjon av antibiotika – hensikt og målemetoder

T. Bergan: Generell penetrasjonskinetikk

T. Bergan: Penetrasjon belyst ved dyremodeller

K. Hellum: Penetrasjon belyst ved humane modeller

R. Walstad: Penetrasjon til spesielt vev

Prostaglandiner og leukotriener

J.Å. Lindgren (Stockholm): Prostaglandins, thromboxanes and leukotrienes: biological role and aspects of current research

M.A. Bray (Basel): Eicosanoids in inflammation and immunity: therapeutic potential

1985

Reproduksjonstoksikologi L. Deneker (Uppsala): Factors affecting the placental transfer and fetal distribution of selected xenobiotics

N. Brown (Carshalton): Benefits and limitations of in vitro tests in evaluating risks to human reproduction

Immunfarmakologi

H.E. Rugstad: Cyciosporin – en ny æra i transplantasjonsmedisinen

Farmakologi i geriatrien

J. Williamson (Edinburgh): Side effects of drugs in the elderly

C.G. Gottfries (Hisings Backa): The biochemistry of senile dementia of Alzheimer type and the role of drugs

N. Refsum: Effect of information on drug utilization in the elderly

1986

Status i hypertensjonsbehandlingen I. Hjermann: Ikke-medikamentell intervensjon

J-B. Osnes: Medikamentelle intervensjonsmuligheter

P.K.M. Lunde: Nyere langtidsstudier ved mild/moderat hypertensjon

Relevans av dyreforsøk for vurdering av human kreftrisiko

T. Sanner: Forskningsmessige aspekter

O. Flaten: Industrielle aspekter

T. Sivertsen: Forvaltningsmessige aspekter

Regulatoriske peptider

I. Øye: Regulatoriske peptider – en informasjonseksplosjon i biologien

P. Marbach (Basel): The somatostatin-analog “Sandostatin” as an example of peptide pharmacology

J.M. Lundberg (Stockholm): Peptiderge mekanismer i nervesystemet

I.P. Gladhaug: Cellulære vekstfaktorer og lymfokiner

K. Elgjo og K.L. Reichelt: Chalonbegrepet – identifisering av et peptid med chaloneffekt

Debatt

C.F. Borchgrevink: Hva gjør Bivirkningsnemnda og hva bør den gjøre?

1987

Cancercellebiologi

E. Dybing: Gentoksiske mekanismer ved initiering av kreft

S.S. Thorgeirsson (Bethesda): Cellular aspects of hepatocarcinogenesis

T. Christoffersen: Hvordan virker onkogenene?

M. Refsnes: Plasma-membranforandringer ved malign transformasjon

J. Aarbakke: Cytostatika og celledifferensiering

T. Sanner: Celletransformasjon som testsystem for karsinogener

T. Jahnsen: Onkogendiagnostikk

Smertebehandling

K. Hole: Sentrale smertemekanismer

K.J. Berg: Mekanismer for effekten av NSAID

E. Bodd: Farmakokinetikk for NSAID og opiater

T.I. Tønnessen: Cancersmerte

P.E. Hesla: Behandling av atypiske smerter

P.K.M. Lunde: Forbruk av analgetika

1988

Biologiske aspekter ved alkoholbruk

J. Mørland: Etanol-metabolisme, basale mekanismer

J. Littleton (London): Ethanol – biochemistry of intoxication and abstinence

A. Smith Kielland: Etanol og proteimnetabolisme

O. Berge: Etanol og sentralnervøse effekter

E. Bodd: Alkohol og medikamentinteraksjon – praktisk betydning

H. Olsen: Etanol og koagulasjon-fibrinolyse

H. Bell: Aspekter ved somatiske alkoholskader

Gastrointestinal farmakologi

O. Flaten: Parietalcellens farmakologi

J. Mahnquist (Malmb): Prostaglandin-effekter i ventrikkel-duodenum

P. Hellström (Stockholm): Motilitetens farmakologi

C.D. Jacobsen: Inflammasjonsmekanismer ved IBD

A. Berstad: Gastrointestinal blødning – farmakologisk bakgrunn og nyere synspunkter på intervensjon

H. Petersen: Klinisk bruk av H2 antagonister – nyere synspunkter

E.-M. Haram: Vurdering av effekt og ulemper ved bruk av alurniniumholdige antacida Workshop

Høyaktuelle problemer ved legemiddelutprøvning – forsikringssituasjonen, publiseringsretten, økonomisk kompensasjon

1989

Bioteknologi og farmakologisk produktutvikling

H. Prydz: Hva er genteknologi?

S. Carlsen (København): Produksjon av humant insulin og veksthormon, strategi og erfaringer A.-B. Kolstø, A. Sundan, T. Skotiand, J. Lillehaug, K. Dahl, A. Sunde: Hvor står utbygging og bruk av bioteknologi i norske universitetsmiljøer og i norsk farmasøytisk industri?

Toksikologiske aspekter av bioteknologi

A. Brøgger: Genkardegging av grupper i befolkningen med høy risiko for sykdom

E. Seeberg: Bruk av rekombinant DNA-teknikk til studier av DNA skade og reparasjon

E.B. Smeland: Transformerende gener og tumor suppressorgener

Ib Knudsen (Søborg): Testning og risikovurdering af genteknologisk frernstillede organismer 09 produkter

Kveldsmøter

Cost-benefit med hensyn til bruk, bivirkninger og prisfastsettelse av legemidler

Informasjon vedrørende spesialistutdannelse for kliniske farmakologer og sykehusfarmasøyter

1990

Update on basic pharmacology

O.-E. Brodde (Essen): Recent advances in pharmacodynamics and their therapeutic implications

F. Sjöqvist (Huddinge): Recent advances in phannacoldnetics and their therapeutic implications

Phase IV Clinical trials – what happens when new drugs are introduced in the treatment of “ordinary” patients?

J.P. Amlie: Flecainide/Cardiac Arrythmia Suppression Trial (CAST)

E. Andrew: X-ray contrast media

Kveldsnytt

P.M. Ueland: Plasma homocystein – risk factor in cardiovascular disease and its potential clinical significance

C. Hall: Atrial natriuretic factor – experimental and clinical significance

1991

Leveren som metabolsk organ

J. Mørland: Leveren som hovedorgan for metabolisme av xenobiotika

O. Dale: Medikamentmetabofisme belyst med leverskiver – hvilke forhold innvirker på tilbud og etterspørsel?

D. Jacobsen: Modulering av xenobiotikametabolisme – aktuelt prinsipp i farmakoterapi og ved forgiftninger?

H.S. Huitfeldt: Metabolisme og karsinogenese – hva kan vi “se” i leverceller?

P. Jynge: Ikke-invasive farmakokinetiske studier – MR idag og i fremtiden

Klinisk onkologisk farmakoterapi

T. Christoffersen: Nyere cellebiologisk forståelse for cytostatika-effekter

E. Hofsli: Multi-drug resistance

J. Aarbakke: Farmakokinetisk styring av cytostatikabehandling

L. Slørdal: Cytokiner som benmargsrescue ved cytostatikabehandling

R. Walstad: Bivirkninger ved bruk av cytostatika

Klinisk utprøvning – hvilke opplysninger kan og bør industrien gi til utprøvere?

E. Hagen: SLK’s dokumentasjonskrav

K.M. Ulshagen: Informasjon før studiestart og under studiens gang

K.J. Berg: En klinikers personlige erfaringer

E. Andrew: Industriens synspunkt

S. Kaasa: Legens synspunkt

Nevrotoksikologi-symposium

F. Fonnum: Viktige molekylære mekanismer ved nevrotoksiske stoffer

O. Tottmar (Uppsala): Bruk av reaggregasjonskultur til studier av nevrotoksiske stoffer

E. Hansson (Göteborg): Toksiske stoffer på astrocyttkultur

1992

Klinisk metalitoksikologi

D. Jacobsen: Historikk om metallforgiftning

J. Aaseth: Utvikling av nye antidoter

S. Eneström (Linkbping): Metaller og immuntoksikologi

T. Syversen: Metalltoksikologi som yrkesmedisinsk problem

P.A. Hals: Utvikling av diagnostiske legemidler basert på metaller – en kort oversikt

Psykofarmakologi – fra eksperimentelle til kliniske og samfunnsrettede aspekter

R. Baldessarini (Boston): Partial dopaminergic agonists – contributions to the search for innovative principles of antipsychotic drug action

U.F. Malt: Nye aspekter i den medikamentelle terapi av sinnslidelser

H.C. Guldberg: Servicefunksjoner i klinisk farmakologi som støtte i psykiatrisk behandling

J. Mørland: Rusrråddeldiagnostikk som samfunnstjenestefunksjon

T. Rygnestad: Suicidalproblematikk og psykofarmaka

Kvalitetssikring i klinisk forskning – spesielt med hensyn til legemiddelutprøvninger og inspeksjon (audit) av data

S. Wästman-Näser (Uppsala): Kontrollmyndighetenes inspeksjon av legemiddelutprøvninger FDA, EF og Norden K. Laake, B. Mørland, O. Flaten, L. Endresen: Paneldebatt – synspunkter fra klinikk, forskningsråd, industri og kontrollmyndighet

Last Updated on 5 August 2022 by Stein Bergan

Scroll to Top